Gruvedrift

Se flere detaljer om gruveganer og fyrsetting.

Fyrsetting, mange ble forgiftet av røyken.

Innhold

Innledning
Gruve
Fyrsetting
Krutt
Vannlensing og hestevandring
Heise opp malm

Innledning

Hvorfor er gruvedriften i Arendalsområdet så lite omtalt? Grunnen til dette kan være at jernverkene var de viktige produsentene. Ingen var interessert i hvem som tok ut jernmalmen fra fjellet et eller annet sted. Dette var stort sett fattige arbeidere som hadde det svært kummelig. Malmen ble fraktet med båt fra Malmbrygga i Arendal til forskjellige jernverk langs kysten.

I 1574 fikk Erik Munch, som var lensherre i Nedenes amt, bevilling av danskekongen til å bygge et jernverk i Barbu ved Arendal. Dette er et av de første gruveprosjekter vi hører om i Norge. I Arendalsfeltetfantes mange skarn som var rik på magnetitt. Denne magnetitten inneholdt 72% jern, og den var meget ren.

Gruve

I sjakten ble det bygget gulv i mange etasjer med stiger mellom. Gulvet dekket ikke hele sjakten fordi det måtte være plass til å heise opp malmen.
Faguttrykkene var ofte på tysk fordi mange tyske fagfolk jobbet i Norge.

Faguttrykkene var ofte på tysk fordi mange tyske fagfolk jobbet i Norge.

Figur 1: Gruveganger.

Sjakt: Går rett ned i fjellet

Stoll: Åpning fra sjakten til friluft. Fra stollen tippet de ut stein, drenerte ut vann og tilførte luft

Ort: Gruvegang som stoppet inne i fjellet

Stigort: Gruvegang med stigning

Synk: Gruvegang som hellet nedover

Bergfeste: Ofte ble sjaktene svært dype, og for at fjellet ikke skulle rase sammen, satte arbeiderne igjen "fjellbroer" tvers over sjakten. Dette kalles bergfeste.

Fagfolkene som hadde ansvaret for driften av gruvene, kom ofte fra Tyskland. Av den grunnen er mange av gruveuttrykkene tyske (eks. ort, stoll)

Mange av gruvene i Arendalsområdet kunne bli svært dype. Dette skapte problemer med å heise opp malmen, Bunnen i Bråstad gruve, ligger hele 460 meter under overflaten. Denne gruva ble drevet helt til 1975. Totalt ble det tatt ut 850 000 tonn jernmalm fra Bråstad gruve.

Dagbrudd
Gruver som ligger i åpne dagen kalles dagbrudd. Malmen ligger helt oppe i dagen og når de tar ut malmen blir det da en stor grop i terrenget.

Figur 2: Steinaås gruve ved Arendal

På Gruveholmen gruve ved Tromøya, går gruvegangen 140 meter under havoverflaten. Dagåpningen er på 51 x 7 meter. Omkring 1790 skjedde det en tragisk ulykke der.
Ei gruve styrtet sammen over hodet på fem arbeidere. Dette var en hendelse som det hadde vært advart mot i lang tid.

Allerede i 1739, i forbindelse med at Overbergamtet (datidens øverste gruvemyndighet) inspiserte gruva, ble det påpekt at den ble drevet på en uforsvarlig måte. Inspeksjonen ble vanskeliggjort ved at stigeren - han som hadde ansvaret for driften - nektet å bli med. Han erklærte av han heller ville miste sin "timelige Velfærd" enn å følge med de høye herrer ned i gruva.

Fyrsetting

Med denne metoden brøt de 2-3 meter fjell i måneden.

Figur 3: Forsøk med fyrsetting

Fjellet sprakk opp uten at de helte vann på.

Figur 4: Etter tre timer med sterk fyring sprekker fjellet.

I gruvene ble malmen brutt ved fyrsetting. Dette gikk ut på å varme opp fjellet med store bål. Etter avkjøling var fjellet blitt sprøtt, og det kunne hakkes istykker. Metoden var billig, men langsom. I en vanlig gruvegang, kom man bare 1-2 meter på en måned. Det var også stor fare for kullosforgiftning, og flere arbeidere døde. Vedforbruket var enormt, og skogen forsvart etterhvert rundt gruvene.

Krutt

Når gruvene skulle avsynkes, dvs. å gå dypere, brukte man krutt. Dette var imidlertid en dyrere metode. Farlig var det også der arbeiderne gikk i stiger med åpne kruttbøtter i den ene hånda og fakkel i den andre. Det var en periode med mange ulykker.

Vannlensing og hestevandring

Et problem som oppsto når gruvene ble dypere, var vannlensing. Etterhvert ble det løst med hestedrevne pumpeverk. Hestene gikk i ring og drev et gangspill, en såkalt hestevandring. Denne metoden ble også brukt til å heise opp malm fra gruvene.

Heise opp malm

Jernmalm er svært tungt, og man brukte ofte hestevandring for å heise malmen opp. Noen steder ble også vannhjul brukt til dette arbeidet, såkalt vannkunster.

Figur 5: Flaggermus trives i gruver