 Gruvearbeidere
(bergbrytere)
Vi kan regne med at ca 400 årsverk
var knyttet til Arendalsgruvene på 1760-70 tallet. Ved gruvene kunne
antall arbeidere variere fra 4-5 til 30-40, alt etter størrelse
og aktivitetsnivå. En del var innvandrere fra andre gruvenasjoner,
spesielt Tyskland og Sverige; eller de kunne komme fra andre gruvedistrikter
i Norge, f.eks. Kongsberg og Modum. Da Kongsberg sølvverk ble nedlagt
for en periode på begynnelsen av 1800-tallet kom det mange erfarne
arbeidere derfra til Arendalsområdet.
Mesteparten av arbeidsstokken ble rekruttert
fra lokalmiljøet rundt gruvene. I de typiske gruveområdene
gikk arbeidet i arv fra far til sønn. Også kvinner og barn
deltok. I kirkebøkene kan vi lese om unggutter som har omkommet
ved fall i gruvene.
Livet ved gruvene var på ingen måte
idyllisk. Arbeidsdagen var preget av farer og hardt slit, men å være
ansatt som gruvearbeider ga også en viss trygghet. I vanskelige tider
ved f.eks sykdom eller i nødsår, kunne man regne med hjelp
fra jernverket. Noen hadde også egne trygdeordninger.
Ulykker.
Arbeidet i gruvene var farlig og det skjedde
mange ulykker. Det vanligste var fallulykker, men det hendte også
at ulykker skjedde ved en arbeider gikk ned i stigen med kruttbøtta
i den ene hånda og fakkelen i den andre. Sykdom og røykforgiftning
var ikke uvanlig.
Gruvearbeiderne hadde dårlig sikt
nede i gruva siden de bare hadde oljelamper som ga et svakt lys. Dersom
stigene var dårlige eller steiner var løse, var det ikke lys
nok til å se slike farer.
Figur 2: Lamper som arbeidere brukte
Lønn
En liten del av lønna kunne de få
i penger, men det var vanlig å betale gruvearbeiderne med varer.
Ofte fikk de dårlig matvarer, noe som utløste misnøye.
Det var vanlig å servere byggrynssuppe og brød til måltidene.
Jernverksarbeidere
Arbeidsstokken ved Næs jernverk:
Bedriften var preget av en stabil lokal
arbeidsstokk, hvor mange familier i generasjoner har hatt sitt virke ved
verket. Fagkunnskap og yrkes stolthet hørte til. Verket hadde fast
skole fra 1740 av. Det fantes fra rundt 1820 egen sparekasse, samt syke-
og trygdeordninger. Arbeiderne bodde på verkseide husmannsplasser
med mulighet for jordbruk og fedyrhold. Det er registrert ca. 70 verksplasser
ved Nes. Samfunnet rundt jernverket var svært forskjellig fra det
vanlige i bygdene rundt, og i de små tettstedene eller byene. Tidlig
på 1800-tallet bodde det omkring 600 mennesker på Nes.
Pliktarbeidere
Bøndene ble ofte pålagt pliktarbeid
både fra gruveeierne og jernverkseierne, men de fikk betaling for
arbeidet.
Gruvene
Bøndene som bodde ved gruvene, ble
pålagt å skaffe tilveie ved til fyrsetting i gruvene, og sørge
for transporten av jernmalmen fra gruva til en oppsamlingsplass. De fikk
også andre nødvendige transportoppgaver.
Til fyrsetting gikk enorme mengder ved. Bøndene
måtte felle trær i skogen og frakte dette som ved til gruvene.
Etter hvert forsvant skogen rundt gruveområdene og veden måtte
fraktes over større avstander.
Jernverkene
Jernverkene trengte trekull til å
smelte jernmalmen og jernet. Ved ga ikke høy nok temperatur til
smelteprosessen, derfor måtte veden brennes i miler for å få
trekull.
Bønder som hadde gårder rundt
et jernverk, ble pålagt å produsere trekull
ved milebrenning. Ved Næs jernverk måtte alle bønder
i en sirkel på 40 km fra jernverket, delta i trekullproduksjonen.
Jernverket hadde en
sirkumferens på 40
km. - Næs jernverk forbrukte 120 dagsverk trekull hver dag.
|
