ØYA MØLEN  som ikke
 må forveksles med odden
og rullestenstranda med
 samme navn utenfor
 Larvik  ligger praktisk
 i talt midt i Oslofjorden.
 Den sniker seg så vidt inn i Buskerud .
 fylke, midtveis mellom Horten og Hurum. 
 Den skiller seg ikke mye ut fra de
 andre øyene i fjorden, men det er på av-
 stand.
 Mølen er et paradis sommerstid når
 øya ligger der og slikker sol midt i fjor-
 den. Men mange foretrekker faktisk å ta
 båtturen til Mølen utenom solslikkerse-
 songen. Før løvet er kommet på tærne
 eller etter at de har falt av igjen, er det fi-
 nest på Mølen, mener enkelte. Og da er
 det øyas botaniske attraksjon framfor
 noen som trekker: Mistelteinen.
 For den som for første gang trosser
 kald høstvind og hutrer seg over fjorden
 til Mølen østfra, er overraskelsen full-
 stendig. På østsiden av øya er det stort
 sett barskogen som dominerer, og alt ser
 nokså ordinært ut. Men når båten har
 passert skjæret der skarvene holder vakt
 og tørker sine vingefjær etter lange dykk
 i sjøen åpner synsfeltet seg mot linde-
 skogen på vestsiden av øya.

 Misteltein er overalt
 Mange er de som i en sådan stund har
 gispet etter luft. For her er det ikke
 snakk om å se en og annen misteltein
 oppe i trekronene. Den er overalt, og det
 tar litt tid før det blir klart for en at alle
 de grønne «klumpene» oppe i tærne
 slett ikke er tærnes blader som har
 glemt å visne for vinteren. Her er mistel-
 tein hær sagt overalt.
 Slik er det ikke mange steder i Norge.
 Tvert imot er misteltein en meget
 sjelden plante. Den har imidlertid en viss
 utbredelse i denne delen av Oslofjorden.
 Horten ser ut til å være et slags sentrum
 for mistelteinens utbredelse i Norge.
 Misteltein er rett og slett en eksotisk
 plante i vårt land. Men unge, vakre piker
 bør passe seg for å gå i land på Mølen.
 For der er det nesten umulig å unngå å
 bli lurt inn under mistelteinen, og da er
 det som kjent fritt fram for dem som vil
 gi dem et kyss.
Misteltein er på alle måter en pussig
 plante. Botanisk karakteriseres den som
 en halvsnylter der den vokser rett ut av
greinene gjeme høyt oppe i lauvtrærne.
 

 Den er grønn hele året. Det er et tegn på
 t den er bortskjemt.  For mens dem selv
 skaffer seg karbohydrater og energi, 
tar den alt vannet den behøver fra vertsplanten.
 ten. Den kan med andre ord sløse med
 vannet. Derfor har den 1agt seg ti1 den
 vanen å beholde grønnfargen om vinte-
 ren.
 Fruktene på mistelteinen er en sak for
 seg. Gulhvite kuler på størrelse med en
 ert, inneholder de kimen som skal bringe
 slekta videre. Men det har jo liten hen-
 sikt for en snylter å la fruktene falle rett
 ned på bakken. 1 stedet blir fruktene spist
 av fugler, for eksempel en trost. De
 slimete frøene passerer raskt gjennom
 fuglemagen, og kommer ut som lange,
 slimete bånd. Og nå er det tilfeldigvis
 slik at de fuglene som tiltrekkes av denne
 typen frø gjerne skiter mens de sitter på
 en gren i et tre. Dette slimete båndet
 klistrer seg effektivt til greina, og grunn-
 laget er lagt for at frøet skal slå rot i
 vertstreet.
 Om lykken da står den kjekke mistel-
 tein bi, slumper det til å være et tre der
 den trives bra, det vil si på lind, rogn,
 villapal, lønn og trær av rosefamilien.
 Også i hagens epletrær vil den stortrives
 om den slipper til og om det er varme
 nok Det siste er alfa og omega. For mis-
telteinen krever mye varme. På Mølen er
 det unike lindeskoger mistelteinen trives
best i.
Mistelteinen er for øvrig en tropisk
 plante som har kommet på avveie. Ingen
 andre av dens slektninger har karret seg så 
langt utenfor sitt tropiske hjemmemiljø.

Balder-sagnet
 Mistelteinen har også slått rot i norrøn
 mytologi. Vi husker fra edda sagnet om
 Balder som var gjort usårlig mot piler av
 alle slags planter. Men gudene hadde
 glemt mistelteinen, og det ble Balders
 bane, da den onde Loke lurte Balders
 blinde bror Hod til for moroskyld å sky-
 te en pil av misteltein mot Balder, slik at
 han døde.
 Man kan spørre seg hvordan det skulle
 være mulig å lage en pil av den myke
 planten med en stengel som går i kriker
 og kroker, snarere enn å være rett som
 en pil. -
 Mari spør seg om de gamle nordmenn
 visste lite om misteltein. Den har aldri
 vært vanlig i Norge, annet enn i bronse-
 alderen da klimaet var noe mildere. Det
 har vært spekulert på om Balder-sagnet
 derfor tilhører en vest-europeisk kultur-
 krets, for den som står bak Balder-sagnet
 demonstrerer med all tydelighet sin uvi-
 tenhet om planten.

.

I England er det for øvrig gammel tra-
 disjon å henge opp misteltein i julen.
 Den tradisjonen hadde vi også. På 1920-
 30-tallet var misteltein torgvare i Oslo.
 Mye av den kom fra Mølen, og en ho-
vedoppgave i botanikk fra 1930 forteller
at det nesten ikke var misteltein igjen der.
I en periode ble planten fredet i førjulstiden for 
å stanse salget, men totalfredningen kom først i 1956.
Symbolikken er i mistelteinen som julepynt
 er åpenbar, liksom med juletreet:
 En eviggrønn plante midt på vinteren er
 en rest av fruktbarhetskultus.

Men besøkende på Mølen bør motstå
 fristelsen til å klatre i trærne enten det er
 for å skaffe seg frø eller julepynt. Mistel-
 tein er fredet.
Og Mølen er fredet. Det merker du
 med en gang du går i land. Tydelige pla-
 kater forteller hva du har lov til og hva
 du ikke har lov til. Overalt kan du gå,
 plantene  som er mange og til dels
 sjeldne  kan du se på, beundre, forbau-
 ses over og glede deg ved, men ikke ta
 med deg.
  Lindeskogene på Mølen er eneståen-
 de i Norge, sier botaniker Odd Stabbe-
 torp ved Norsk institutt for naturforsk-
 ning.
  Den er godt utviklet og har en utrolig
 fin urteflora på skogbunnen. Spesielt er
 det fint her om våren når blåveis, hvitveis
 og vårkål fyller opp skogbunnen.
 Han bekrefter at det finnes mange og
 til dels sjeldne planter på Mølen.
  Det er registrert bortimot 400 arter.
 Blant dem er den sjeldne lodnefiolen.
 Fingerlerkespore er en annen. Den har
 sin nordgrense i Norge ved Drøbak.
 Hvorfor er det så rik flora på Mølen?

  Det er fordi det er så mildt klima,
noe av det mildeste i Norge. Det gjelder
alle øyene i Breiangen som denne delen
av Oslofjorden kalles. Det er ikke mer
enn grovt regnet 5000 år siden Mølen
steg opp av havet etter istiden. Derfor er
  også mye kalk fra skjell i jorda mellom
 steinknattene. Men det er mer å se
på Mølen enn vakre og sjeldne planter.
 Det første som slår en, er de fine rulle-
 steinstrendene, spesielt på østsiden av
 øya. Her er stein fra hele østlandsområ-
 det, brakt på plass av istidens langsomt-
 gående, men umåte1ig kraftige bul1doser.
 gå langs en slik strand, er en vandring
 gjennom den geologiske historien.
 Og den historien er dramatisk i dette
 området En gang for flere hundre milli-
 oner år siden falt fjellgrunnen opptil
 1000 meter i en enorm forkastning. På-
 følgende vulkanisme jevnet ut det hele.
 Senere istider slipte berget ned igjen.
 Resultat: På østsiden av Oslofjorden, der
 landet ikke falt under forkastningen,
 kom det urgamle grunnfjellet igjen til
syne, mens de vulkanske bergartene fort-
 satt dominerer vest for forkastningslin-
 jen.

 Ett unntak
 Men det er ett unntak, og den opp-
 merksomme leser vil ha gjettet det: Mø-
 len. Mølen ligger på en rygg av det sam-
 me grunnfjellet som øst for fjorden. For-
 klaringen er at en kjempemessige <<pla-
 te» forskjøv seg under den stor forkast-
 ningen. Den vippet rett og slett over,
 som en badeflåte med altfor mange per-
 soner på den ene siden, med det resultat
 av Mølen ble liggende i dagen.
 Rul1estein ~ ene kom til nytte i bronseal-
 deren. Det bærer de to store gravrøysene
 fra den tiden bud om, med sin klassiske
 beliggenhet midt i båtleia. Her skulle
 man se at man var kommet til sivi1isert
 land der mektige folk ble gravlagt på en
 verdig måte! En demonstrasjon av makt
 mot fremmede.
 Det sies at det skal det ha vært kloster-
 hager på Mølen. Vann skal de ha hentet i
 en brønn som i dag er oppmurt. Men
 disse tradisjonene er nokså usikre.
 Det er høst når vi vandrer rundt her, og
 få planter blomstrer. En rynkerose har
fortsatt klarhvite blader på stranda i
nord, men bladene har begynt å gulne.
Og bladene fra blodstorkenebben er blitt
signalrøde mot høsten. De lyser opp som
stopplys mot den lave sola.
 Det er ingen god badestrand på Mølen,
 dersom det betyr finkornet sand i en
 langrunn badevik. Men både berg og
steinstrender er fullt brukelige, også i l0
 graders oktobervann for den som har
 oppdaget gleden ved en slik forfriskning.
 Men vi må til slutt returnere og legger
 kursen østover, ur farvel med skarvene
på Skjæret og lar Marnaen skyve oss over
 skipsleia og inn i smult farvann igjen.

Tekst og foto:
 Øystein Franck-Nielsen
 franck@vartland.no