Svalbardblomsten:

Foto: Trond Baugen

Fylkesblomst: Svalbardvalmue I møte i Svalbardrådet den 26.04.1989 vedtok rådet å gå inn for svalbardvalmue som "fylkesblomst" for øygruppen. Dette ble vedtatt med 13 mot 2 stemmer. Sysselmannen hadde ingen innvendinger mot valget av svalbardvalmue, men fant det ikke riktig å fatte noe formelt vedtak da det ikke er hjemmel for det. Han hadde imidlertid ingen motforestillinger til at NBF og DNH formelt godkjente valget.  Svalbardvalmuen er for det meste hvit. men kan også ha en gul farge.

Svalbards 165 planter med utbredelseskart
http://svalbardflora.net/

Svalbard - kort informasjon

• Geologi
• Norsk Polarinstitutt
• Svalbardtraktaten 

• Isfjorden- planterik
• Hornsund
• Bellsund
• Kongsfjorden - planterik
• Raudfjorden
• Woodfjorden- planterik
• Nordaustlandet
• Søraust Svalbard
• Bjørnøya

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Kilde: Norsk polarinstitutt.

Ved Adventelvas utløp er det ustabile sedimenter omgitt av reinrosetundra på fuktig, kalkrik grunn. I de indre delene av Isfjorden blir lokalklimaet enda bedre egnet for varmekjær vegetasjon. I innerste del og på østsida av Billefjorden ligger tørre reinroserabber. Denne vegetasjonstypen fortsetter i Gipsdalen og på begge sider av Tempelfjorden. Varmest blir det i de sørvendte skråningene, og her kan vi finne kjente arter fra fastlandet. Blant annet dvergbjørk (Betula nana), krekling (Empetrum hermaphroditum), den sjeldne arktiske blåklokka (Campanula rotundifolia ssp. gieseckiana) og polarblokkebær (Vaccinium gaultherioides).

På fjellet Skansen i Billefjorden vokser mengder med polarflokk.

Hornsunds planteliv
Floraen rundt Hornsund er i hovedtrekk relativt karrig, men unntak finnes. Vegetasjonen rundt fjorden tilhører den nordlige arktiske tundrasone. På begge sider av Hornsunds midtre deler dominerer en sur tundratype med vardefrytle – et halvgras – som karakterart. Fra den polske forskningsstasjonen i Isbjørnhamna og nordover kystsletta forbi Hyttevika finner vi den karakteristiske mosetundraen under klippene/fjellsidene med hekkende sjøfugl. Disse områdene er viktige beiteområder for gjess under vår- og høsttrekket. I høyereliggende områder er vegetasjonen arktisk polarørken (plantesamfunn på sure substrater med vardefrytle). På strandflatene rett sør for Hornsund har vi først arealer med tundra. Videre sørover er det fuktig heivegetasjon.

Bellsunds planteliv
Floraen rundt Bellsund og de innenforliggende fjordene Van Mijenfjorden og Van Keulenfjorden er variert. Mesteparten av de vegetasjonsdekte områdene tilhører den nordlige arktiske tundrasonen. Sør for Bellsund finner vi i hovedsak en fuktig vegetasjonstype med fjellbunke som karaktérart. En middels fuktig, sur tundra karakterisert av vardefrytle preger de lavereliggende områdene rundt Van Keulenfjorden. I høyden sør for Bellsund er det polar ørken med samme karakterart. De høyereliggende områdene mellom Van Keulenfjorden og Van Mijenfjorden tilhører arktisk polarørkensone og karakteriseres av svalbardvalmue. Ute ved Midterhuken under fuglefjellene og tilsvarende ved Vårsolbukta nord for Bellsund har vi en rikere vegetasjonstype – såkalt mosetundra. Denne gjødsles av sjøfugl og gjess. Innover på sørsida av Van Mijenfjorden dominerer fuktige vegetasjonstyper med vardefrytle. På fjordens nordside derimot er vegetasjonen mere varmekjær og tilhører den mellomarktiske tundrasone. Her kommer kantlyngtundra inn. Denne finnes utover mot og i Reindalen. Reindalens sentrale og lavereliggende områder preges imidlertid av sure myrkomplekser. Berzeliusdalen igjen har tilsvarende vegetasjon som sørsida av Van Mijenfjorden. På flyene nord for Vårsolbukta dominerer en fuktig myrvegetasjon med fjellbunke.

Kongsfjordens planteliv - planterik
De indre delene av Kongsfjorden er et av de frodigste områdene på Svalbard på grunn av et gunstig lokalklima. Fjordsystemet har store fuglekolonier som bidrar til en irrgrønn fuglefjellsvegetasjon i fjellsidene. De flatere partiene i fjordsystemet domineres av store reinrose- og kantlyngheier. Ossian Sars naturreservat innerst i fjorden skal visstnok være den mest artsrike lokaliteten på Svalbard når det gjelder karplanter. Viktige og sårbare arter her er småsøte (Gentianella tenella), myrtust (Kobresia simpliciuscula), dvergarve (Arenaria humifusa)og dverglodnebregne (Woodsia glabella).

Raudfjordens planteliv
Plantelivet i området er først og fremst påvirket av jordsmonn og klima. Jordsmonnet følger i store trekk berggrunnen i området, mens klimaet endrer seg noe fra den ytre kyststripa i vest til Raudfjorden i øst. Grunnfjellsbergartene lengst i nordvest (Smeerenburgfjorden og de store øyene) består av sure gneiser og granitter, som gir en relativt fattig vegetasjon (unntatt under fuglefjellene). De devonske sandsteinene fra Raudfjorden og østover er veldig kalkrike og skaper et jordsmonn som ser ut som brun melis. Dette gir grobunn for mer kalkelskende vegetasjon.
De vegetasjonsdekte områdene på strekningen mellom Magdalenefjorden og Raudfjorden tilhører den nordlige arktiske tundrasonen. Her finner vi vegetasjonstyper dominert av snøfrytle (Luzula nivalis) og vardefrytle (Luzula confusa). De isfrie områdene innover breene (nunatakene) tilhører arktisk polar ørkensone. Her finnes spredt ørkenlignende vegetasjon med svalbardvalmue (Papaver dahlianum) som en karaktérart.

Woodfjordens planteliv - planterik
Høyereliggende og karrige områder rundt Woodfjorden og sidefjordene tilhører den arktiske polarørkensonen. Karakterarten her er svalbardvalmue. Reinsdyrflya har en vegetasjonstype kalt fjellrappsnøleier. Denne tilhører den nordlige arktiske tundrasonen. Samme vegetasjonstype finnes på motsatt side av fjorden ved Gråhuken. Dette er et viktig botanisk område som inneholder truete karplantearter.

De lavereliggende områdene på sørsida av Liefdefjorden, rundt Bockfjorden og på østsida av Woodfjorden har en mer varmekjær vegetasjonstype kalt kantlyngtundra. Denne tilhører den mellomarktiske tundrasonen. Det samme gjør de ustabile sedimentområdene nederst i Woodfjorddalen. Et eksempel på varmekjær vegetasjon er området rundt de varme kildene i Bockfjorden. Ved Trollkjeldene finner vi seks karplanter, seks mosearter og en art kransalge som ellers ikke er kjent på Svalbard. De vokser i et mer eller mindre sirkulært område på ca. 1 dekar rundt kildene. Dette er en unik botanisk lokalitet som er sårbar for tråkkskader. Området er også attraktivt for planteetere som gjess, reinsdyr og rype. Sårbare karplanter finnes også ved Jotunkjeldene og i Sørdalsbukta vest for Liefdefjorden.

Unik vegetasjon og sjelden flora

Området rundt fjorden har en helt særegen og plantegeografisk eksklusiv vegetasjon. Høyarktisk steppevegetasjon er ikke kjent fra andre steder i europeisk Arktis, og tilsvarende vegetasjon er ikke tidligere vernet innenfor de eksisterende verneområdene på Svalbard.

Påvisningen av det høyarktiske steppeområdet langs indre Wijdefjorden øker den økologiske spennvidden innen vegetasjon på Svalbard betraktelig i forhold til det som er kjent fra før, og sammen med den høyarktiske fuglefjellsvegetasjonen, er dette det mest eksklusive trekket i Svalbards vegetasjon.

I Indre Wijdefjorden finner vi flere plantearter som er sjeldne for Svalbard og i europeisk sammenheng – for eksempel stepperøyrkvein (ny art for Europa). (Stepperøykvein er også valgt som et hovedelement i nasjonalparkens logo). Andre sjeldne arter er svalbardsaltgras (tidligere bare kjent fra Kongsfjorden), småsøte (den ene av to kjente forekomsterpå Svalbard) og myrtust (tidligere bare kjent fra tre steder på Svalbard).
 
 

Nordaustlandets planteliv
Nordaustlandet har hovedsakelig en vegetasjon som tilhører den arktiske polarørkensonen. Store deler av øya er imidlertid mer eller mindre fri for vegetasjon. På halvøyene i nord og på øyas midtre deler øst for Wahlenbergfjorden er vegetasjonen dominert av vardefrytle (Luzula confusa). Områdene rundt Murchisonfjorden og Wahlenbergfjorden og de indre delene av Rijpfjorden har en litt mer varmekjær vegetasjonstype, karakterisert av snøfrytle (Luzula arctica) - et halvgras tilhørende den nordlige arktiske tundrasonen. Disse områdene er også de viktigste beiteområdene for rein

Søraust Svalbards planteliv
De østre delene av Barentsøya og Edgeøya har vegetasjonstyper som tilhører den arktiske polarørkensonen. Store deler av de høytliggende områdene er åpne polarørkensamfunn dominert av svalbardvalmue (Papaver dahlianum). I lavereliggende områder i øst er vegetasjonssamfunnene gjødslet og preget av usammenhengende mosetundra. Gjødslingen skyldes reinsdyrenes bruk av området i tusener av år.

I vest mot Storfjorden er klimaet gunstigere. Der er det vegetasjonstyper som tilhører den nordlige arktiske tundrasonen. På Barentsøya er vegetasjonen dominert av snøfrytle (Luzula arctica). Denne vegetasjonen er det mye av også på Edgeøya. Sør for Diskobukta og ved Russebukta kommer det inn en annen vegetasjonstype som preges av grasarten fjellbunke (Deschampsia alpina).

Bjørnøyas planteliv
Bjørnøya ligger i den mellomarktiske tundrasonen. Det er totalt funnet 54 karplantearter på øya, mot 173 på Svalbard totalt. Av moser er det registrert 150 arter på Bjørnøya og 373 på Svalbard totalt. Områdene ved fuglefjellene er frodigst. Her dominerer polarskjørbuksurt (Cochlearia groenlandica). For øvrig har øya preg av å være svært karrig. De vanligste vegetasjonstyper er: Våtmark med innslag av enkelte karplanter som tundragras (Dupontia pelligera), tundrasoleie (Ranunculus hyperboreus) og hesterumpe (Hippuris vulgaris). Videre vindlavhei med lav og moser og strandvegetasjon med teppesaltgras (Puccinellia phryganodes), ishavsstarr (Carex sunspathacea), polarskjørbuksurt og arktisk rosenrot (Rhodiola arctica). Reinroseheiene og strandengene, som er typiske for Spitsbergen, mangler på Bjørnøya. På toppen av fuglefjellene i sør finnes flere meter tykke torvavsetninger som overdekker kjerner av is dannet av permafrosten. Torvlagene er ca. 9000 år gamle

 Sør-Spitsbergen nasjonalpark 

Sør-Spitsbergen nasjonalpark dekker den sørligste delen av Spitsbergen. Deler av kystslettene langs vestkysten er blant de mest produktive landområdene på Svalbard, mens østkysten stort sett består av vegetasjonsløst morenemateriale og breområder. Innlandsområdene preges av store bresystemer og nunatakker. Langs vestkysten utgjøres bergrunnen av kaledonske, omdannet grunnfjell, og det er her en finner de høyeste og mest alpine fjellformasjonene i nasjonalparken. Lengere øst finnes foldede og flattliggende postkaledonske sedimentære bergarter, og her er fjellene lavere og mindre dramatiske. 

Sør-Spitsbergen har store konsentrasjoner av sjøfugl og flere nøkkelområder for ærfugl og gjess. Kontrastene er store mellom øst og vestsiden, men eksponeringen mot de sentrale deler av Barentshavet gjør at noen av de største sjøfuglkoloniene på Svalbard ligger nettopp her. 

Mesteparten av området befinner seg i den nordarktiske tundrasonen, men østkysten har et kaldere klima og tilhører den arktiske polarørkensonen. De klimatisk gunstigste områdene på kystslettene langs vestkysten har flere varmekjære planter, og tilhører en oseanisk variant av den mellomarktiske tundrasonen. Kart: Norsk Polarinstitutt 

Hornsund er den dominerende fjorden med et usedvanlig spektakulært alpint landskap, og er et svært viktig vårhabitat for isbjørn. Her foregår også det viktigste trekket av isbjørn mellom Storfjorden og vest-Spitsbergen hele året gjennom. Sjøfuglreservatene Sørkapp, Dunøyane, Isøyane og Olsholmen ligger innenfor parken som også omfatter flere gode røyevassdrag. Dette området har også vært viktig for menneskenes utnyttelse av Svalbard. 

Produktive landområder
De klimatisk gunstigste områdene ligger på kystslettene langs vestkysten. Disse er blant de mest produktive landområdene på Svalbard, og har flere varmekjære planter. Østkysten har et kaldere klima og består stort sett av vegetasjonsløse morener og breområder. 
 

Kystlandskap. Foto: Morten Ekker 
 

Reindalen  Kilde: Statens kartverk Ingen lavlandsområder på Svalbard har sammenhengende frodig vegetasjon over så store arealer som Reindalen med sidedalfører. Reindalen er også det største og videste av de isfrie dalførene på Sentral-Spitsbergen. Det relativt konsentrerte elveløpet gjør at store deler av dalbunnen er forholdsvis geologisk stabil og har gitt grunnlag for frodig vegetasjon, spesielt i dalførets nedre og midtre deler.  Utløpet av Reindalselva faller sammen med utløpet av Kalvdalselva og Semmeldalselva i et stort våtmarks- og deltaområde kalt Stormyra. Stormyra utgjør en nært 100 kvadratkilometer stor slette med flat tundra, noe som er ganske spesielt i Svalbardsammenheng. Stormyra er et viktig våtmarksområde, med tjernkomplekser rikt på vadefugl og vannfugl, og et av hovedhekkeområdene for polarsvømmesnipe på Svalbard. Reindalen med sidedaler er dessuten et svært viktig beite- og kalvingsområde for rein.    Som landskap er Reindalen typisk for de store dalførene på Sentral-Spitsbergen, og samtidig unikt i kraft av sine dimensjoner og sin frodighet. Området ligger i sin helhet innenfor den klimatisk gunstige og floristisk rike indre fjordsonen, og de jordarter og landformer som finnes her, har svært lave verneandeler. Reindalen har vidstrakte områder med elveavsetninger som er en biologisk viktig naturtype. Reindalselva danner også et av de største marine deltaene på Svalbard. Kun en beskjeden andel av de store deltaene befinner seg i de eksisterende verneområdene.  Reindalen har også en rekke pingoer og andre geologiske forekomster med spesiell verneverdi. Pingoene i øvre Reindalen er sjeldent velutviklede og befinner seg på varierende utviklingstrinn. Vegetasjonen i dalføret er sårbar for slitasje, og det forekommer en god del eldre kjørespor i dalføret. Disse er imidlertid forholdsvis lite markerte, og påvirker ikke dalførets uberørte preg i vesentlig grad. Borestedet i Reindalspasset er fortsatt synlig, men inngrepet er lokalt og har liten landskapsmessig betydning. Reindalen krysses av motorisert ferdsel mellom Longyearbyen og Sveagruva vinterstid.

Sassen-Bünsow Land nasjonalpark  Sassen-Bünsow Land nasjonalpark er preget av elver. På nordsida av Sassendalen ligger flere markerte elvegjel, og et av Svalbards høyeste fossefall ligger ytterst i Eskerdalen. Store deler av Sassendalen er en aktiv elveslette med våtmarksområder som er viktige for vadefugl. Aktiv elveslette  Nedre Sassendalen. Foto: Georg Bangjord  Sassendalen har store arealer med sammen­hengende vegetasjon. I forhold til Reindalen, er større deler av dalbunnen en aktiv elveslette.  Jords­monnet er kalkrikt, noe som gir grunnlag for et planteliv som er forskjellig fra Reindalen. Også på Bünsow Land er det arealer med frodig vegetasjon med arter som er kalk­krevende. Det er registrert forekomster av sårbare plante­arter både i Sassendalen og på Bünsow Land, noen av disse har sine eneste europeiske forekomster på Svalbard.

Nordre Isfjorden nasjonalpark Nordre Isfjorden nasjonalpark har store strandsletter med frodig og artsrik vegetasjon. Fjellformasjonene Skansen og Alkhornet er karakteristiske landskapselement.  Alkhornet og Daudmannsøyra er blant de viktigste fugleområdene i Europa.  Viktige våtmarksområder Området har store vegetasjonsdekte arealer og utmerker seg ved sin frodighet og ved at vegetasjonen er spesielt artsrik. Flere sjeldne plantearter forekommer.  Slette ved Alkhornet. Foto: Georg Bangjord  Området har arealer med tykke torvavsetninger over større områder, noe som ikke er vanlig på Svalbard.  Det er videre forekomster av godt utviklede strandenger, samt våtmarksvegetasjon og våtmarksområder viktige for vadefugl.

Nordenskiöld Land nasjonalpark Nordenskiöld Land har den største isfrie dalen på Svalbard, Reindalen. Klimaet og berggrunnen gjør dalen unik i form av frodighet og store vegetasjonsdekte arealer. I enden av dalen ligger Stormyra, et rikt våtmarksområde og elvedelta, med spesielt interessante torvmoser.  Unik og frodig vegetasjon  Landskapet gir grunn­lag for store arealer med frodig vegetasjon. Dalen er unik i kraft av  sin størrelse, frodighet og store vegetasjonsdekte arealer. Ingen andre steder på Sval­bard har sammen­hengende frodig vegetasjon over så store arealer som i dette området.  Parti fra Ingeborgfjellet. Foto: Georg Bangjord  Reindalen har surere bergarter og dermed andre vegetasjonsutforminger enn de øvrige relativt varme områdene på sentrale deler av Spitsbergen. Nederst i Reindalen ligger et stort våtmarks- og deltaområde, Stormyra, med et areal på nær 100 km2. Området er spesielt rikt på torvmoser. På Nordenskiöld­kysten finnes mer kalkkrevende vegetasjon; også frodig fuglefjellsvegetasjon.

Indre Wijdefjorden nasjonalpark Wijdefjorden er Svalbards lengste fjord, med gradienter i det marine miljøet fra den ytterste vide fjordmunningen, via en terskel til et kaldtvannsbasseng i den indre delen og med en isbre­front innerst i fjorden. Fjordens beliggenhet med munning mot nord, gjør at den skiller seg fra terskelfjordene og kaldtvannsbassengene på vestsida av Spitsbergen og av den grunn er ekstra interessant for forskning og undervisning, f eks i forbindelse med klimastudier.  Unik vegetasjon og sjelden flora Området rundt fjorden har en helt særegen og plantegeografisk eksklusiv vegetasjon. Høyarktisk steppevegetasjon er ikke kjent fra andre steder i europeisk Arktis, og tilsvarende vegetasjon er ikke tidligere vernet innenfor de eksisterende verneområdene på Svalbard. Påvisningen av det høyarktiske steppeområdet langs indre Wijdefjorden øker den økologiske spennvidden innen vegetasjon på Svalbard betraktelig i forhold til det som er kjent fra før, og sammen med den høyarktiske fuglefjellsvegetasjonen, er dette det mest eksklusive trekket i Svalbards vegetasjon. I Indre Wijdefjorden finner vi flere plantearter som er sjeldne for Svalbard og i europeisk sammenheng – for eksempel stepperøyrkvein (ny art for Europa). (Stepperøykvein er også valgt som et hovedelement i nasjonalparkens logo). Andre sjeldne arter er svalbardsaltgras (tidligere bare kjent fra Kongsfjorden), småsøte (den ene av to kjente forekomsterpå Svalbard) og myrtust (tidligere bare kjent fra tre steder på Svalbard). Steppelandskap ved utløpet av Reinbukkdalen Foto: Arve Elvebakk, UIT

Forlandet nasjonalpark  Kilde: Statens kartverk Nasjonalparken dekker hele den langstrakte øya Prins Karls Forland. Spesielt vestsiden av øya er påvirket av den relativt varme vest-Spitsbergen-strømmen. Bergrunnen består av kaledonske, foldede og omdannede bergarter, samt noen unge sedimentære bergarter i nordøst. Øya er nesten delt i to av den lange lave Forlandssletta.  Nord for denne strandflaten strekker det seg en storslagen alpin fjellrekke langs hele den nordlige delen av øya. Det er store kontraster mellom vest- og østsiden av denne fjellrekken.  Vestsiden karakteriseres med tildels store, sammenhengende strandflater og en rekke fuglefjell, mens østsiden av fjellrekken særpreges av imponerende, bratte isbreer og en strandlinje som er brutt opp av brefronter. Strandflatene har tildels velutviklede strandvollavsetninger, og det finnes en rekke steinbreer i fjellsidene. Parken har verdens nordligste registrerte hekkekoloni av lomvi, og er kjerneområde for verdens nordligste steinkobbebestand. Plankeholmane og Forlandsøyane er begge fuglereservater som ligger innenfor verneområdet, med betydelige hekkebestander av ærfugl og gjess.  Biogeografisk befinner Forlandet seg i den nordarktiske tundrasonen. Forlandet ligger geografisk sentralt i forhold til trafikk nordover langs kysten av Spitsbergen. Det er en god del skipstrafikk både på utsiden og innsiden av øya, men lite ferdsel på land.

Nordvest-Spitsbergen nasjonalpark Kilde: Statens kartverk Reservatet dekker det nordvestre hjørnet av Spitsbergen. Foruten tallrike sjøfuglkolonier, finnes gode bestander av gjess, fjellrev og svalbardrein og liggeplasser for hvalross. Området har betydelige kulturhistoriske verdier med en konsentrasjon av viktige lokaliteter fra hvalfangstperioden. Dessuten finnes russiske og norske stasjoner for tradisjonell overvintringsfangst:. Den kanskje mest berømte lokaliteten, Virgohavna, var utgangspunkt for den svanske ingeniøren, Andrée som i 1897 forsøkte å nå Nordpolen med ballongen "Ørnen". En kan ennå se rester etter denne ekspedisjonen som endte i tragedie. Varmekjære planter Kystområdene tilhører den nordarktiske tundrasonen, mens fjordstrøkene, som har et gunstigere klima befinner seg i den mellomarktiske tundrasonen. I Bockfjorden finnes et mindre område med særlig mange varmekjære planter som tilhører den varmeklimatisk gunstigste delen av den mellomarktiske tundrasonen - den såkalte indre fjordsonen.  Kystområdene er påvirket av relativt varme, atlantiske vannmasser fra vest- Spitsbergenstrømmen, en nordlig utløper av Golfstrømmen. Spesielt vestkysten har derfor åpent vann mesteparten av året. Området har store innlandsbreer, og er ellers karakteristisk alpint.  Nasjonalparken rommer store kontraster fra produktive områder til golde og vegetasjonsfrie morener, nunatakker og breer som ofte ender i havet. Større strandflater med strandvollsystemer finnes på Reinsdyrflya og Mitrahalvøya. Reinsdyrflya er Svalbards største strandflate. Berggrunnen består for det meste av kaledonske, omdannede bergarter, men devonske konglomerater og sandsteiner er de dominerende bergartene i parkens østre deler.  Det er flere attraktive røyevassdrag innenfor parken samt særegenheter som de varme kildene og rester av kvartære vulkaner i Bockfjorden. Flere plantearter har sine eneste forekomster på Svalbard ved disse kildene. Nasjonalparken er særdeles naturskjønn. Innenfor parken ligger fuglereservatene Guissezholmen, Skorpa og Moseøya, samt naturreservatet Moffen, alle med høye tettheter av hekkende ærfugl og gjess. Moffen er i tillegg en viktig liggeplass for hvalross, og det er i perioder ilandstigningsforbud på øya for å verne sårbare kjempen. Nasjonalparken har en betydelig turisttrafikk i sommersesongen, og vegetasjon og kulturminner nær enkelte ilandstigningspunkter og permanente leirplasser er utsatt for betydelig lokal slitasje.

Nordaust-Svalbard naturreservat  Reservatet ble opprettet i 1973, og dekker hele Nordaustlandet, Kvitøya, nordøstre deler av Spitsbergen og øygruppen Kong Karls Land. Territorialfarvannene som er inkludert i reservatet omfatter Hinlopenstretet som skiller Spitsbergen fra Nordaustlandet. Austfonna og Vestfonna på Nordaustlandet er Norges to største breer, mens de isfrie delene utgjør ca 27% av landområdene i reservatet. Landskapet er preget av store innlandsbreer av platåtype. Topografien er sterkt påvirket av innlandsis under tidligere istider, og er derfor mer preget av slake viddelandskap og avrundede fjellformer enn de mer alpine områdene på Vest- og Sentral-Spitsbergen.  I nord og vest består bergrunnen av kaledonske omdannede grunnfjellsbergarter, mens Kong Karls Land og områdene omkring de sørlige delene av Hinlopenstretet, har postkaledonske bergarter av sedimentær og lokalt også eruptiv opprinnelse.  Nordøstkysten av Spitsbergen er preget av breer som ender i havet, og det er lite isfrie landområder.   Mesteparten av reservatet har et tydelig preg av polarørkenklima, og store deler av området er uten vegetasjonsdekke. Enkelte mindre områder skiller seg ut som frodigere, deriblant Sjuøyane.  Biogeografisk befinner mesteparten av reservatet seg i den arktiske polarørkensonen, mens områdene som omgir de indre delene av fjordene har et noe mer gunstig klima og tilhører den nordarktiske tundrasonen .  e marine delene av reservatet har hovedsaklig kalde, arktiske vannmasser, og er delvis dekket av drivis mesteparten av året. Kun de nordvestre delene av reservatet er påvirket av varmere, atlantiske vannmasser som kommer sørfra langs vest- og nordkysten av Spitsbergen.  Nordkysten har en rekke mindre fuglefjell som er nøkkelbiotoper i dette golde området. Nordaust-Svalbard naturreservat har faste bestander av fjellrev og svalbardrein. Langs kysten finnes en rekke kjente liggeplasser for hvalross, og Kong Karls Land er kjerneområde for den reproduserende delen av isbjørnbestanden. Også de nordøstre delene av reservatet antas å være viktige hiområder for isbjørn. Nordaust-Svalbard naturreservat er oppført på UNESCO's liste over biosfære-reservat.

Søraust-Svalbard naturreservat  Reservatet omfatter Edgeøya, Barentsøya og Tusenøyane, Ryke-Yse øyene og Halvmåneøya. Det domineres av store vegetasjonsdekte strandflater i vest, og vegetasjonsfattige og mindre produktive arealer i øst med store breområder.  Edgeøya har store, isfrie dalfører som geomorfologisk kan minne mye om dalstrøkene på Sentral-Spitsbergen. Men fjellmassivene mellom dalene er lavere, med viddepregede topplatåer og velutviklede platåbreer. Nordøst på Edgeøya finnes strandflater med velutviklede strandvollsystemer. Bergrunnen består mest av postkaledonske, flattliggende sandsteiner og leirskifre, men lokalt, som f.eks. på Tusenøyane, av basaltiske gangbergarter. De vestre delene av reservatet har det gunstigste klimaet og tilhører den nordarktiske tundrasonen, mens østskysten befinner seg i den arktiske polarørkensonen. Havområdene omkring øya er preget av kalde, arktiske vannmasser, og er i motsetning til områdene langs vestkysten av Spitsbergen, lite påvirket av Golfstrømmens nordligste utløpere. Drivisen preger derfor havområdene størstedelen av året.  Enkelte av områdene på vestkysten av Edgeøya har likevel relativt rik vegetasjon. Reservatet har gode bestander av svalbardrein og fjellrev, og er et viktig område for isbjørn. Naturreservatet er et kjerneområde for den mest truede gåsebestanden, ringgås, og sannsynligvis det viktigste området for hvalross. Reservatet er lite berørt av menneskelig aktivitet, men sporskader som følge av tidligere tiders petroleumsleting forekommer over mindre områder.

 Dickson Land 

og omkringliggende områder Sørvestlige deler av Dickson Land og områdene omkring Nordfjorden, Dicksonfjorden og Ekmanfjorden utmerker seg ved sin frodighet. Dette gjelder i særdeleshet de sørlige delene av Dickson Land med Sauriedalen og Kapp Thordsen, der man også finner relativt tykke torvavsetninger over større områder. 

Den floristiske rikdommen er stor, med et relativt stort antall kjente forekomster av sårbare karplanter. 
Området har også det eneste kjente funnstedet for wilandersoleie (Ranunculus wilanderi), som trolig er en endemisk art for Svalbard. Strandflater som Bohemanflya og Erdmannflya har i tillegg til relativt rik vegetasjon også komplekser av tjern og vann som gjør dem til gode habitater for vadere og vannfugl. 

Området omfatter to lokaliteter som står på listen over viktige fugleområder i Europa: Bohemanflya fuglereservat, og Kongressfjellet på Dickson Land. Ekmanfjorden og Dicksonfjorden har stabil fjordis vinterstid, og er derfor gode kaste- og hvileområder for ringsel. Isområdene foran fronten på Wahlenbergbreen er identifisert som et spesielt viktig kasteområde. Området er som helhet lite berørt av naturinngrep og terrengslitasje, og den motoriserte trafikken vinterstid er liten. Det er imidlertid en god del eldre installasjoner og spor etter det gamle gruveanlegget på Bohemanneset. Så godt som hele Bohemanflya er utmålbelagt. 

 Trollkjeldene: Varme kilder 

I Nordvestspitsbergen Nasjonalpark finnes de mest kjente varme kildene på Svalbard. Disse er lokalisert i og like sør for Bockfjorden, og er trolig det nordligste landområdet på Svalbard med varme kilder. De største kildene kalles Trollkjeldene. Disse ligger ca. 5 kilometer sør for bunnen av fjorden. Vanntemperaturen er på 20-30°C. Helt nede ved fjorden ligger Jotunkjeldene som er små og forholdvis lite synlige. 

Gjennom tiden har fordampning av kildevannet og utfelling av kalkstein dannet svært karakteristiske kalksinter terrasser. I varmekildene lever store til mikroskopiske alger samt moser som bare har sin forekomst her. 

 Kong Karls Land

 Svalbardtraktaten 

Andre stater kan derfor ikke med grunnlag i traktaten kreve stemmerett for sine borgere ved valg til Svalbardrådet. De kan heller ikke kreve tilsvarende lokaldemokrati i sine bosetninger. Svalbardtraktaten ble undertegnet i Paris 9. februar 1920. Den trådte i kraft 14. august 1925, og 40 land har undertegnet traktaten.