BOTANISERING l TAFJORDFJELLA
Berggrunnen på Sunnmøre er
for det meste hard og sur og gir dårlig
grunnlag for floraen. Men det fins områder
med en sjelden rik flora.
Det ene er Daurmålshaugene mellom
Seterhorn og Reindalsse-
ter. Den første som undersøkte
dette rike plantefeltet var botani-
keren Ove Dahl i 1893, og han fant det
han søkte: en arktisk flora, en
utpost for Dovre-floraen. Senere er det
lansert en teori om at flere av
plantene her er «overvintrere»
fra siste istid og at det utenfor Sunn-
møre kan ha vært isfri områder
gjennom hele istiden, hvor plantene
kan ha overlevd. Den store forskeren på
dette området er professor
Rolf Nordhagen.
Det andre området er Storfjellet,
like opp for Kaldhusseter. Oppe
i vestsiden av fjellet i overgangen til
den bratte delen ligger Raud-
haugene, røde og nakne hamre, l
sprekkene av disse serpentinham-
rene vokser den vakre grønnburkne,
fjellsmelle, småsmelle, tuearve,
fjelltjaereblom og hestespreng, dessuten
en fjellarve (Cerastium al-
pinum var. nordhagenii), som bare er kjent
på Sunnmøre. Berget er
bratt, men der er renner, sprekker og
hyller hvor vegetasjonen biter
seg fast. l den kalkholdige grunnen i
Storfjellets sørvestside er flora-
en særdeles rik. På de mange
smale hyller dominerer kalkkrevende
arter som reinrose, brudespore, rynkevier,
fjellsmelle, jåblom, berg-
frue, rødsildre, setermjelt, snøsøte
og bergveronika. Også noen
sjeldne arter kan nevnes: stivsildre,
blindurt, fjellmarinøkkel og gull-
myrklegg. Litt. DNT årbok 1977.
Kilde: "Til fots" Den Norske Turistforening.
|