Kilde: Den Norske Turistforeningen
"Fjell og Vidde" 4/77
Storfjellet
i Tafjord, en botanisk perle på indre Sunnmøre
Av Arnfinn Skogen
Gjennom
sitt arbeid ved Universitetet i Bergen har Arnfinn Skogen i en årrekke
drevet botanisk
økologisk forskning i kyst-Norge En del av arbeidet har vært
konsentrert om
Sunnmøre, særlig de indre deler, for å klarlegge møtet
mellom
oseanisk og varmekrevende
kontinental vegetasjon og fjellvegetasjon. Hans spe-
sialinteresse
er kystens myr- og heilandskaper. Skogen har stått for flere publika-
sjoner om disse
og andre botanisk-økologiske emner
Sunnmørsfjellene har aldri
vært kjent for å huse noen rik flora.
Dette skyldes at berggrunnen for
det meste er hard og sur slik at
det dannes lite og fattig løsmateriale,
som for det meste blir vasket
bort av nedbøren eller blåser
vekk i all vinden. Der det er mindre
utsatt for vind, samler snøen
seg i store fonner som ligger så lenge
utover sommeren at bare de aller
hardføreste snøleieplantene kan
vokse der. I tilsvarende søkk
på lavere nivå dannes myrer, som
heller ikke tilhører de mest
interessante botaniske <<skattkister>> .
Av flere grunner har likevel Sunnmøres
fjell av og til vært hjem-
søkt av botanikere. Den første
var Ove Dahl, som særlig var
interessert i hvor langt ut mot
havet den rike fjellfloraen fra Dovre
og Jotunheimen gikk. Han oppdaget
og beskrev i 1893 de fleste
rikere områder på indre
Sunnmøre, særlig i Tafjord-området.
Dahl var i mangt en meget enkel
vandrer og oppdager i samme
klasse som P. Chr. Asbjørnsen
og andre eldre samtidige. Når
våren kom, tok han sekken
på ryggen, brøt opp fra støvete lese-
saler og herbarier og gikk gjennom
store deler av landet til høsten
kom. Før sykdom satte
en alt for tidlig stopper for hans virke,
hadde han rukket å gjennomtråle
og beskrive floraen i store deler
av våre fjellstrøk,
fra Ryfylke til Finnmark. Og ikke unnså han seg
for å dra ut i skjærgården
heller når han fant det ønskelig. Derfor
er det for en stor del på
hans undersøkelser vår viten om øyene i
Sunnmøre og Nordfjord grunner
seg.
Til Tafjord kom Dahl etter en månedslang
gjennomtråling av
Sunndals- og Lesjafjellene, og han
fortsatte videre til Grotli. Hans
framkomstmiddel var føttene,
men tilbakereisen, etter ni uker i
fjellet, startet med stolkjerre på
den nyanlagte <<chausseen>>
Grotli Geiranger. Hvilken luksus i Ove
Dahls liv.
Dahls vandringsruter var langt fra
tilfeldige, og hans undersø-
kelser var grundige. Likevel fristes man
til å skylde på geniets
blinde treffsikkerhet når han blant
alle fjell på Sunnmøre fant
fram til Daurmålshaugene
i Reindalen. På denne flekken, som
stadig er den botaniske skattkisten i
Sunnmøres fjell, fant han en
stor del av den «arktiske flora»
som han søkte. Han anså området
som en utpost for Dovre Jotunheimen-floraen.
Her overlevde de istiden
Senere ble hypotesen om at en del av
vår fjellflora har overlevd
istiden i Norge, <<overvintringsteorien>>,
det sentrale emne i norsk
botanisk forskning. Hvis planter
skal ha overlevd istiden i landet,
måtte det ha eksistert isfritt
land, refugier, over eller utenfor isen.
Og skal mulighetene for slikt finnes
noen steder, må det være på
Sunnmøre, med alle sine høye
fjell rett ut mot havet.
Dermed kom området på
nytt i søkelyset, i forsøkene på å
lokalisere eventuelle refugier og
finne igjen «overvintrerne». Sær-
lig professor Rolf Nordhagen har
arbeidet med å avlure Sunn-
mørsfjellene deres hemmeligheter,
og finne fram de godbiter som
måtte gjemme seg der.
Plantegeografens godbiter er ofte
ikke de planter turisten legger
mest merke til. Visselig er en issoleie
vakker, og på sin måte
interessant, men da den finnes i
storparten av våre fjell, er den av
mindre plantegeografisk interesse.
Arter som særlig har tiltrukket
seg oppmerksomhet, er slike som
har en utbredelse begrenset til
mindre, atskilte områder i
Nord- og/eller Sør-Skandinavias fjell,
såkalte sentriske arter. Jo
mer begrenset arealene er og jo lengre
avstanden er til nærmeste
voksested utenfor Skandinavia, desto
mer sannsynlig har man ansett planten
som en istids-overvintrer.
De fleste sentriske arter i Dahls
lister fra Sunnmøre, var bare kjent
fra Daurmålshaugene.
Så nær, så nær . .
.
Min interesse for Storfjellet skyldtes helst
utsikten til å kombinere
botanisering med ikke alt for besværlig
fjellklatring. Det ligger
dessuten så overmåte bekvemt
til, rett over taket på den fortref-
felige Kaldhusseterhytta. Dahl hadde bare
gått forbi fjellet.
Kanskje hadde han funnet det for bratt.
Han skulle ha vært litt
svimmel, fortelles det. Noen av hans funn
like inntil hadde skjer-
pet min interesse. Spesielt fristende
er også de tre store serpentin-
knausene, Raudhaugene, som ligger
like i overgangen til den
bratte delen av fjellsiden. Disse
var undersøkt av Bjørlykke i
trettiårene, så jeg
måtte høyere opp for å håpe på <<nye>>
ting.
Serpentin er basisk, men for de
fleste planter et giftig substrat,
og har derfor en meget sparsom,
men spesiell vegetasjon. Lenger
øst, ved Sota og Grotli,
hadde jeg sett at det rundt serpentinknaus-
ene opptrer smale soner med litt
løsere berg enn i resten av
fjellene. I disse stripene finnes
oftest en rikere flora med bl.a. en
del kalkelskende arter. Kanskje
var det likedan i Storfjellet.
Allerede stigningen gjennom de tette
bjørkekrattene ga visse
forhåpninger. Alle de små
myrflekkene var rike. Ved den første
kilden jeg så, vokste en mengde
kastanjesiv , som verken Dahl eller
andre etter han hadde funnet så
langt vest. Dagen reddet allerede !
Rundt kilden vokste også rød-
og gulsildre i store matter, sammen
med andre kalkarter , så det
lovte bra.
Serpentinhamrene er så røde
og nakne som slike berg bruker
være. Bare i sprekkene sitter
mengder av den vakre lille grønn-
burkne, og ellers litt fjellsmelle,
småsmelle, småsyre, tuearve,
fjelltjæreblom og hestespreng.
Dessuten finnes en eiendommelig
form av fjellarve ( Cerastium alpinum
var. nordhagenii) som først
ble beskrevet fra serpentinberg
lenger vest i fjorden, men som ikke
er kjent utenfor Sunnmøre.
1 grusen rundt hamrene vokser meng-
der av den hvite korsblomsten aurskrinneblom,
som er en ganske
vanlig serpentinplante. Der grusen
er fuktig, er floraen ganske rik.
Omkring og over hamrene finnes den
samme myke bergarten
som lenger øst. Og med den
følger også en rik vegetasjon oppe i
selve fjellsiden. Til og med en
og annen liten alm klemmer seg opp
mot bergveggen. Berget er på
sine steder omtrent loddrett, men
med dype renner og sprekker , så
det går bra å ta seg oppover fra
hylle til hylle. Og det er til hyllene
og svaene man må, for å finne
hva Storfjellet har å by av fin
flora.
Her sitter de i tette matter alle
sammen, eller en og en i de smale
rennene der det ikke er plass til mange.
Ofte undrer man på
hvordan selv denne ene har kunnet
hake seg fast i bergsiden. Men
nettopp disse sitter aller best fast,
så røttene har nok funnet en
smal og dyp sprekk. Stadig hadde jeg følelsen
av at de satt bedre
enn meg, når jeg, mer og mindre
hengende etter en hånd, forsøkte
å lure dem ut og ned i samleposen.
For til herbariet skulle de og
kom de, alle unntatt en, snømuren.
Etter at flere forsøk bortenfor
den kalkulerte risiko bare hadde brakt
meg nær nok hyllen den
vokste på til å få tak
i en eneste flik av et blad, fikk den stå i fred.
Kanskje står den der ennå
om noen vil prøve.
Planter på vestlig utpost
To dagers klatring gjorde det klart
at Storfjellets sørvestside huser
en rik fjellflora. På de smaleste
hyllene og i de bratteste hamrene
dominerer ofte kalkkrevende arter.
De fleste er nokså vanlige på
rik grunn overalt i fjellet. Til
disse hører reinrose, kalkfjellenes
varemerke, og bl.a. svartaks, brudespore,
rynkevier, fjellsmelle,
jåblom, bergfrue, rødsildre,
setermjelt, snøsøte og den blåeste av
alt blått, bergveronika.
Men her finnes også en del
arter som er meget sjeldne og som
til dels har vært med i diskusjonen
om istidsovervintrere : Snø-
mure og kastanjesiv er nevnt, dertil
bl.a. stivsildre, blindurt, fjell-
marinøkkel og gullmyrklegg.
Mange av disse fjellplantene har i
Storfjellet en isolert vestlig utpost.
Ikke bare blåbær
I mer beskyttete kløfter
og på større hyller finnes en frodigere
vegetasjon. Men her er det mer vanlige
arter som dominerer,
særlig skogstorkenebb, kranskonvall,
liljekonvall, turt, tyrihjelm
og hvitsoleie. Særlig langs
små bekkefar finnes mye vier, og en og
annen forpjusket rogn frister i
forbausende stor høyde kampen
mot vind og kulde. Selv over tusen
meter til værs var det noen
nærmest krypende eksemplarer
som i alle fall hadde blomstret.
Om de setter frukt, er vel tvilsomt.
Det gjør derimot blåbærene.
Og om bærene er mindre enn
nede i skogen, er smaken desto
bedre, særlig etter strevet
med å nå dem.
Den som ikke stanser ved de øverste
blåbærene, men fortsetter
mot toppen, blir skuffet i sin jakt
på botaniske godbiter. Nesten
hele toppen er en enorm blokkmark,
for en stor del dekt av snø,
og ellers med en uhyre sparsom vegetasjon
av skorpe- og navlelav.
Mellom steinene finnes små,
fattige snøleier med bl.a. issoleie,
moselyng, musøre, trefingerurt
og dverggråurt, her og der med
fine, lysgrønne matter av
den lille bregnen hestespreng og en og
annen stjernesildre- De små
og få rabbene har også en ytterst
fattig vegetasjon av litt greplyng, fjellpryd,
krekling og rabbesiv.
Men det er en praktfull utsikt der oppe
fra 1821 m.o.h. til det
meste av Sunnmørs- , Romsdals-
, Lesja- og Grotli-fjellene.
Sammenhengende bergartstripe
Sammenliknet med Daurmålshaugene
er det ikke mange arter
som savnes i Storfjellet. Og noen
få av Storfjellets arter er ikke
kjent fra andre steder på
Sunnmøre. Den rike floraen synes be-
grenset til den bratte vestsiden
av fjellet og står i nær sammenheng
med forekomsten av den myke bergarten
omkring serpentinham-
rene. Den samme bergarten finnes igjen
i Reindalen der flere
striper møtes omkring Daurmålshaugene.
Formasjonen kan føl-
ges som en mer eller mindre sammenhengende
stripe østover forbi
Grotli og Nysetrene i Skjåk øst
om Skridulaupen til Sota, muli-
gens helt inn i Jotunheimen. Overalt på
denne stripen finnes det
igjen en del av den kravfulle floraen
fra Storfjellet og Daurmåls-
haugene. Stripen synes altså å
danne en slags bru mellom de rike
områdene i Vest-Jotunheimen og Sunnmøres
rikeste fjellplante-
kolonier. En slik forbindelse var postulert
av Ove Dahl allerede i
1893. Enten man nå antar at plantene
etter istiden har vandret fra
kysten inn til sine nåværende
tyngdepunkter i den sentrale fjell-
heimen eller i motsatt retning, knyttes
forekomstene sammen på
et rimelig geologisk grunnlag.
Det vitner om usedvanlig teft når
Dahl i 1893, uten noe geolo-
gisk kart (alle som har gått i området,
vet hvor dårlig det var stelt
med kart i det hele), i et fremmed terreng,
fant fram til de små,
rike områdene både ved Nyseter
og Daurmålshaugene, og innså
sammenhengen mellom dem. Dermed åpnet
han en skattkiste som
nok ennå ikke er kjent til bunns
og som i de siste år har inntatt
en sentral plass i plantegeografisk diskusjon.
Ære være han for det. Så
ga han dermed også et av de argu-
mentene som skulle til for å redde
Reindalen fra helt å falle som
bytte for våre dagers vasskraftentusiaster.
|
