Botanikk.no
E-mail:
post@botanikk.no
.
Botanikk-nett
Møre og Romsdal fylkes botanikk
Den virituella floraen
 

Norsk botanisk forrening  NBF

Botanisk hovedside
Fylkesoversikt
 
Botanisk informasjon fra Møre og Romsdal fylke og lenker til andre websider. Botanisk stoff og interessante funn av planter presentert fra Internett.

 Fylkesblomst:

http://www.toyen.uio.no/botanisk/fylkesblomster
Fylkesblomst:
Bergfrue
"Fylkesmannen i Møre og Romsdal vil anbefale at bergfrue blir valgt som fylkesblomst for Møre og Romsdal".

Innhold
.
Trollheimsporten Mange bilder fra Trollheimen
Kilde: Gunnar Bureid
.
Tågdalen naturreservat Det er registrerte 278 plantearter (krysninger og underarter inkludert, men ikke "småarter" innen løvetann og svæve) innen Tågdalen naturreservat, derav 16 orkidearter (hvorav to krysninger). Disse tallene viser at reservatet er artsrikt, og at det fanger opp en stor del av artene i området

Steder og områder:
Storfjellet i Tafjord, en botanisk perle

Plantefunnregistrering i Norge Hvor skal du registrere planter som du finner? Her finne du adresser og e-post lister.


.
Botaniske steder i Møre og Romsdal Finn botanisk informasjon om lokale steder i Norge.
Kilde: botanikk.no
.

Verneområder:
Trollheimen
Naturreservater



Plantefunn:

Bruk av kart-koordinater og GPS Registrering av planter gis i kartkoordinater, gjerne i formatet UTM WGS84. Her gis en enkel forklaring på forskjellige faguttrykk.

Verneområder:
Naturreservater

Innerdalen 


20 km lang fredet dal i Sunndal kommune, Møre og Romsdal. 
Går i øst-vestlig retning; regnes som en av våre vakreste fjelldaler. Omgitt av bratte fjell, best kjent er Dalatårnet (1450 m o.h.) som ender i en mektig kjegle. 


Kilde:  Den Norske Turistforeningen "Fjell og Vidde" 4/77
 

 Storfjellet i Tafjord, en botanisk perle på indre Sunnmøre


Av Arnfinn Skogen

 Gjennom sitt arbeid ved Universitetet i Bergen har Arnfinn Skogen i en årrekke
drevet botanisk økologisk forskning i kyst-Norge En del av arbeidet har vært
konsentrert om Sunnmøre, særlig de indre deler, for å klarlegge møtet mellom
oseanisk og varmekrevende kontinental vegetasjon og fjellvegetasjon. Hans spe-
sialinteresse er kystens myr- og heilandskaper. Skogen har stått for flere publika-
sjoner om disse og andre botanisk-økologiske emner

 Sunnmørsfjellene har aldri vært kjent for å huse noen rik flora.
 Dette skyldes at berggrunnen for det meste er hard og sur slik at
 det dannes lite og fattig løsmateriale, som for det meste blir vasket
 bort av nedbøren eller blåser vekk i all vinden.  Der det er mindre
 utsatt for vind, samler snøen seg i store fonner som ligger så lenge
 utover sommeren at bare de aller hardføreste snøleieplantene kan
 vokse der. I tilsvarende søkk på lavere nivå dannes myrer, som
 heller ikke tilhører de mest interessante botaniske <<skattkister>> .
 

 Ove Dahl først ute

 Av flere grunner har likevel Sunnmøres fjell av og til vært hjem-
 søkt av botanikere. Den første var Ove Dahl, som særlig var
 interessert i hvor langt ut mot havet den rike fjellfloraen fra Dovre
 og Jotunheimen gikk. Han oppdaget og beskrev i 1893 de fleste
 rikere områder på indre Sunnmøre, særlig i Tafjord-området.
 Dahl var i mangt en meget enkel vandrer og oppdager i samme
 klasse som P. Chr. Asbjørnsen og andre eldre samtidige.  Når
 våren kom, tok han sekken på ryggen, brøt opp fra støvete lese-
 saler og herbarier og gikk gjennom store deler av landet til høsten
 kom.  Før sykdom satte en alt for tidlig stopper for hans virke,
 hadde han rukket å gjennomtråle og beskrive floraen i store deler
 av våre fjellstrøk, fra Ryfylke til Finnmark. Og ikke unnså han seg
 for å dra ut i skjærgården heller når han fant det ønskelig. Derfor
 er det for en stor del på hans undersøkelser vår viten om øyene i
 Sunnmøre og Nordfjord grunner seg.

 Til Tafjord kom Dahl etter en månedslang gjennomtråling av
 Sunndals- og Lesjafjellene, og han fortsatte videre til Grotli. Hans
 framkomstmiddel var føttene, men tilbakereisen, etter ni uker i
fjellet, startet med stolkjerre på den nyanlagte <<chausseen>>
Grotli Geiranger. Hvilken luksus i Ove Dahls liv.
 Dahls vandringsruter var langt fra tilfeldige, og hans undersø-
kelser var grundige. Likevel fristes man til å skylde på geniets
blinde treffsikkerhet når han blant alle fjell på Sunnmøre fant
fram til Daurmålshaugene i Reindalen. På denne flekken, som
stadig er den botaniske skattkisten i Sunnmøres fjell, fant han en
stor del av den «arktiske flora» som han søkte. Han anså området
som en utpost for Dovre Jotunheimen-floraen.
 

 Her overlevde de istiden

 Senere ble hypotesen om at en del av vår fjellflora har overlevd
 istiden i Norge, <<overvintringsteorien>>, det sentrale emne i norsk
 botanisk forskning. Hvis planter skal ha overlevd istiden i landet,
 måtte det ha eksistert isfritt land, refugier, over eller utenfor isen. 
 Og skal mulighetene for slikt finnes noen steder, må det være på
 Sunnmøre, med alle sine høye fjell rett ut mot havet. 
 Dermed kom området på nytt i søkelyset, i forsøkene på å
 lokalisere eventuelle refugier og finne igjen «overvintrerne». Sær-
 lig professor Rolf Nordhagen har arbeidet med å avlure Sunn-
 mørsfjellene deres hemmeligheter, og finne fram de godbiter som
 måtte gjemme seg der.

 Plantegeografens godbiter er ofte ikke de planter turisten legger
 mest merke til. Visselig er en issoleie vakker, og på sin måte
 interessant, men da den finnes i storparten av våre fjell, er den av
 mindre plantegeografisk interesse. Arter som særlig har tiltrukket
 seg oppmerksomhet, er slike som har en utbredelse begrenset til
 mindre, atskilte områder i Nord- og/eller Sør-Skandinavias fjell,
 såkalte sentriske arter. Jo mer begrenset arealene er og jo lengre
 avstanden er til nærmeste voksested utenfor Skandinavia, desto
 mer sannsynlig har man ansett planten som en istids-overvintrer.
 De fleste sentriske arter i Dahls lister fra Sunnmøre, var bare kjent
 fra Daurmålshaugene. 
 

Så nær, så nær . . .

Min interesse for Storfjellet skyldtes helst utsikten til å kombinere
botanisering med ikke alt for besværlig fjellklatring. Det ligger
dessuten så overmåte bekvemt til, rett over taket på den fortref-
felige Kaldhusseterhytta. Dahl hadde bare gått forbi fjellet.
Kanskje hadde han funnet det for bratt. Han skulle ha vært litt
svimmel, fortelles det. Noen av hans funn like inntil hadde skjer-
pet min interesse. Spesielt fristende er også de tre store serpentin-
 knausene, Raudhaugene, som ligger like i overgangen til den
 bratte delen av fjellsiden. Disse var undersøkt av Bjørlykke i
 trettiårene, så jeg måtte høyere opp for å håpe på <<nye>> ting.
 Serpentin er basisk, men for de fleste planter et giftig substrat,
 og har derfor en meget sparsom, men spesiell vegetasjon. Lenger
 øst, ved Sota og Grotli, hadde jeg sett at det rundt serpentinknaus-
 ene opptrer smale soner med litt løsere berg enn i resten av
 fjellene. I disse stripene finnes oftest en rikere flora med bl.a. en
 del kalkelskende arter. Kanskje var det likedan i Storfjellet.
 Allerede stigningen gjennom de tette bjørkekrattene ga visse
 forhåpninger. Alle de små myrflekkene var rike. Ved den første
 kilden jeg så, vokste en mengde kastanjesiv , som verken Dahl eller
 andre etter han hadde funnet så langt vest. Dagen reddet allerede !
 Rundt kilden vokste også rød- og gulsildre i store matter, sammen
 med andre kalkarter , så det lovte bra.

 Serpentinhamrene er så røde og nakne som slike berg bruker
 være. Bare i sprekkene sitter mengder av den vakre lille grønn-
 burkne, og ellers litt fjellsmelle, småsmelle, småsyre, tuearve,
 fjelltjæreblom og hestespreng. Dessuten finnes en eiendommelig
 form av fjellarve ( Cerastium alpinum var.  nordhagenii) som først
 ble beskrevet fra serpentinberg lenger vest i fjorden, men som ikke
 er kjent utenfor Sunnmøre. 1 grusen rundt hamrene vokser meng-
 der av den hvite korsblomsten aurskrinneblom, som er en ganske
 vanlig serpentinplante. Der grusen er fuktig, er floraen ganske rik.
 Omkring og over hamrene finnes den samme myke bergarten
 som lenger øst. Og med den følger også en rik vegetasjon oppe i
 selve fjellsiden. Til og med en og annen liten alm klemmer seg opp
 mot bergveggen. Berget er på sine steder omtrent loddrett, men
 med dype renner og sprekker , så det går bra å ta seg oppover fra
hylle til hylle. Og det er til hyllene og svaene man må, for å finne
hva Storfjellet har å by av fin flora.

 Her sitter de i tette matter alle sammen, eller en og en i de smale
rennene der det ikke er plass til mange. Ofte undrer man på
 hvordan selv denne ene har kunnet hake seg fast i bergsiden. Men
nettopp disse sitter aller best fast, så røttene har nok funnet en
smal og dyp sprekk. Stadig hadde jeg følelsen av at de satt bedre
enn meg, når jeg, mer og mindre hengende etter en hånd, forsøkte
å lure dem ut og ned i samleposen. For til herbariet skulle de og
kom de, alle unntatt en, snømuren.  Etter at flere forsøk bortenfor
den kalkulerte risiko bare hadde brakt meg nær nok hyllen den
vokste på til å få tak i en eneste flik av et blad, fikk den stå i fred.
Kanskje står den der ennå om noen vil prøve.
 

 Planter på vestlig utpost

 To dagers klatring gjorde det klart at Storfjellets sørvestside huser
 en rik fjellflora. På de smaleste hyllene og i de bratteste hamrene
 dominerer ofte kalkkrevende arter. De fleste er nokså vanlige på
 rik grunn overalt i fjellet. Til disse hører reinrose, kalkfjellenes
 varemerke, og bl.a. svartaks, brudespore, rynkevier, fjellsmelle,
 jåblom, bergfrue, rødsildre, setermjelt, snøsøte og den blåeste av
 alt blått, bergveronika.
 Men her finnes også en del arter som er meget sjeldne og som
 til dels har vært med i diskusjonen om istidsovervintrere : Snø-
 mure og kastanjesiv er nevnt, dertil bl.a. stivsildre, blindurt, fjell-
 marinøkkel og gullmyrklegg. Mange av disse fjellplantene har i
 Storfjellet en isolert vestlig utpost.
 Ikke bare blåbær
 I mer beskyttete kløfter og på større hyller finnes en frodigere
 vegetasjon. Men her er det mer vanlige arter som dominerer,
 særlig skogstorkenebb, kranskonvall, liljekonvall, turt, tyrihjelm
 og hvitsoleie. Særlig langs små bekkefar finnes mye vier, og en og
 annen forpjusket rogn frister i forbausende stor høyde kampen
 mot vind og kulde. Selv over tusen meter til værs var det noen
 nærmest krypende eksemplarer som i alle fall hadde blomstret.
 Om de setter frukt, er vel tvilsomt. Det gjør derimot blåbærene.
 Og om bærene er mindre enn nede i skogen, er smaken desto
 bedre, særlig etter strevet med å nå dem.

 Den som ikke stanser ved de øverste blåbærene, men fortsetter
 mot toppen, blir skuffet i sin jakt på botaniske godbiter. Nesten
 hele toppen er en enorm blokkmark, for en stor del dekt av snø,
 og ellers med en uhyre sparsom vegetasjon av skorpe- og navlelav.
 Mellom steinene finnes små, fattige snøleier med bl.a. issoleie,
 moselyng, musøre, trefingerurt og dverggråurt, her og der med
 fine, lysgrønne matter av den lille bregnen hestespreng og en og
 annen stjernesildre- De små og få rabbene har også en ytterst
fattig vegetasjon av litt greplyng, fjellpryd, krekling og rabbesiv.
Men det er en praktfull utsikt der oppe fra 1821 m.o.h. til det
meste av Sunnmørs- , Romsdals- , Lesja- og Grotli-fjellene.
 

 Sammenhengende bergartstripe

 Sammenliknet med Daurmålshaugene er det ikke mange arter
 som savnes i Storfjellet. Og noen få av Storfjellets arter er ikke
 kjent fra andre steder på Sunnmøre. Den rike floraen synes be-
 grenset til den bratte vestsiden av fjellet og står i nær sammenheng
med forekomsten av den myke bergarten omkring serpentinham-
rene. Den samme bergarten finnes igjen i Reindalen der flere
striper møtes omkring Daurmålshaugene. Formasjonen kan føl-
ges som en mer eller mindre sammenhengende stripe østover forbi
Grotli og Nysetrene i Skjåk øst om Skridulaupen til Sota, muli-
gens helt inn i Jotunheimen. Overalt på denne stripen finnes det
igjen en del av den kravfulle floraen fra Storfjellet og Daurmåls-
haugene. Stripen synes altså å danne en slags bru mellom de rike
områdene i Vest-Jotunheimen og Sunnmøres rikeste fjellplante-
kolonier. En slik forbindelse var postulert av Ove Dahl allerede i
1893. Enten man nå antar at plantene etter istiden har vandret fra
kysten inn til sine nåværende tyngdepunkter i den sentrale fjell-
heimen eller i motsatt retning, knyttes forekomstene sammen på
et rimelig geologisk grunnlag.

Det vitner om usedvanlig teft når Dahl i 1893, uten noe geolo-
gisk kart (alle som har gått i området, vet hvor dårlig det var stelt
med kart i det hele), i et fremmed terreng, fant fram til de små,
rike områdene både ved Nyseter og Daurmålshaugene, og innså
sammenhengen mellom dem. Dermed åpnet han en skattkiste som
nok ennå ikke er kjent til bunns og som i de siste år har inntatt
en sentral plass i plantegeografisk diskusjon. 

Ære være han for det. Så ga han dermed også et av de argu-
mentene som skulle til for å redde Reindalen fra helt å falle som
bytte for våre dagers vasskraftentusiaster.