Botanikk.no
E-mail .
Oversikt over spesielle botaniske steder
 Sted: Sloaros
Kommune: Bykle
Fylke: Aust-Agder
Den virituella floraen

Botanikk-nett

Blyttia (Botanisk tidsskrift)

Norsk botanisk forrening  NBF

 

Sloaros: Spennende flora

Dersom du går turistforeningens løype fra Hovden til Sloaros, vil du passere rik flora ved Gjuvshedderknuten, videre langs vannet til sørøstenden av Sloarosvannet der turisthytta ligger. Dette området er rikt på kalk. 

Innen for de gule områdene ligger et lag med fyllitt som gir gode vekstforhold for mange krevende planter.
185 fjellplanter er registrert i dette området hvorav mange er sjeldne. Vi kan nevne:

  • snøsøte
  • gulsildre
  • reinrose
  • fjellsmelle
  • bekkesildre
  • stjernesildre
  • knoppsildre
  • rødsildre
  • bergfrue
  • bergveronika
  • fjellkvann
  • grønnkurle
  • setermjelt
  • rynkevier

  • myrtevier

DAGSTURMÅL FRA SLOAROS


Utvinning av kopper i Koparnuten fra 1898.

Utvinning av molybdenglans i Langevassgruvene 19101913 og i
1918, nedlagt 1919. Husmurer, dam med vassrenne til kraftverk/
vaskeri, murte kjøreveger, to gruveganger og flere dagbrudd. Molyb-
denglansen ble klevet delt til Breive, dels til Roaldkvam.

Ved Storheller  eller Storhedder (det er også et sted på Hardangervidda med navnet Storheller) ligger Skutesteinen (heller under skutebaug-liknen-
de steinblokk). Murene der er buestille (reinen har trang passasje
mellom Skutesteinen og vatnet). Flere runeinnskrifter og tegninger
under Skutesteinen fra ca. 1100-1150. De forteller om jakt, lengsel
etter kvinner og om en fredløs som bodde her. Steinen er fredet (det
er ikke tillatt å risse inn flere initialer der).

Mellom noen andre steinblokker 1520 m ovenfor Skutesteinen
er der at trangt innsmug som via en ca. 3 m lang gang fører ned i
Storheller. Den er som ei stove, ca. 4 x 5 m, der en kan stå oppreist
mellom slette vegger, l taket er der tegning av en rein. Mange har
overnattet der. Dagslys slipper ikke inn.

Botanisk rikt i hele ura omkring Skutesteinen og Storheller.

Fiskerikt.

Kilde: "Til fots i fjellet" Den Norske Turistforening.
 

Linker:
Storhedder -  Bykle kommune - kultur og fritid

Skutesteinen ved Storhedderfjell

Kilde: http://nettportal.samlaget.no
Tekst med illustrasjoner [klikk her]

Landskap og rester etter dyr og mennesker
1100 meter over havet, halvannen dagsmarsj inn i heiene vest for Hovden i Setesdal ligger Storhedderfjell. Navnet har det fått fordi bergarten i fjellet er bløt kleberstein, og store steinblokker har rast ned den bratte ura mot Storheddervatn. Flere av steinblokkene har blitt liggende som hellere (heddere i lokaldialekt) folk kan søke ly under. De største har fått navnet Storhedder, som har form som ei hule, og Skutesteinen, en åtte meter høy kjempestein som bøyer seg utover mot nordøst og lager et halvtak. De ligger 20 meter fra hverandre og bare et pileskudds avstand fra vannet nedenfor. Ovenfor er ura uframkommelig av alle rasblokkene. Men nedenfor er bakken slett og fin og heller jevnt ned mot vannet. Det er her reinsdyrflokkene må passere på sine trekk.

Du har sikkert allerede skjønt at dette er et ideelt sted for jegere. De kunne bo i Storhedderhula, stå i le under Skutesteinen og gjemme seg for reinen bak et steingjerde de også bygget opp foran den, et bogastelle, som det finnes mange av i gamle jaktområder. I området rundt finnes det også flere dyregraver, feller reinen skulle falle ned i og bli spiddet på spisse spyd. Slik kan vi lese selve landskapet som en kilde, skapt av både naturforhold og menneskers arbeid for å skaffe seg det aller viktigste, mat og varme klær.

I dag ligger Skutesteinen langt unna det vi kaller sentrale støk der det bor mange mennesker. Ja, også i middelalderen, da bosetningen gikk lengst opp til fjells, var det to mil å gå til nærmeste gard. Men da folk levde som sankere og jegere, var dette sentrale strøk, for det var her de store reinsdyrflokkene, var. Også i de påfølgende århundrene, lenge etter at folk hadde begynt å drive jordbruk nede i dalene, var jakt en viktig del av livsgrunnlaget. Derfor finner vi spor etter mennesker ved Storhedder og Skutesteinen over mange århundre. De første etterlot bare brukne pilespisser og beinrester, levninger i sin mest direkte betydning. Denne typen levningene meddeler ikke noe budskap. Vi må tolke dem bare som rester.
 

Dyrebilder og mytiske symboler

 

 
 
 

Senere ble det risset inn bilder av dyr; av rein, elg, hest, rev og jerv på de sletteste flatene under Skutesteinen. Bildene viser hvor sentralt disse dyrene sto i jegerfolkets bevissthet. Det var de samme dyrene som vi finner i annen bergkunst i Norge. Vi antar at disse dyrebildene er eldst, nettopp fordi de er tegnet på den glatteste, største og mest sentrale delen av veggen, der vi kan anta folk ville ha begynt om de hadde hele veggen for selv. Seinere ble det også risset inn mytiske geometriske figurer, kjent fra mange andre plasser også, som hekselåser (pentagrammer) og hakekors. I motsetning til dyrene, som var konkrete bilder, vet vi fra mange andre kilder at disse figurene var gamle symboler knyttet til tro og makter, og brukt for å holde onde krefter unna. Slik kan vi lese symbolene som kilde til menneskers virkelighetsbilder, til tro, frykt og til forestillinger om at naturen var regjert av gode og onde makter. Også her tolker vi kildene i lys av det vi vet fra før.
 
 
 

Magiske runer og skrifttegn

Den yngre runerekka
 

Spredt rundt omkring på steinen er det også risset inn skrifttegn, hele 18 ulike runeinnskrifter. De er risset til ulik tid og av ulike «gjester» som har bodd her under jaktperioder eller overnattet når de vandret forbi Storhedderfjell. Det kan vi se fordi runeinnskriftene tilhører ulike skrifttradisjoner og varierer mye i innhold. Også dette er slutninger vi trekker på grunnlag av tidligere kunnskap. Likevel mener forskerne at de fleste innskriftene er skrevet i løpet av 1100-tallet fordi de bruker den yngre runealfabetet. Og når først noen begynte å risse runer ett sted, gikk det ofte sport i det for andre også.
Mange av runene påkalte en makt. En rune viste til trolldom og tussenes og trollenes verden, en annen til mennesket og menneskenes verden og en tredje viste til Kristus og den kristne verden. Når disse runene ble brukt som <I>løynderuner<I>, en særlig variant av magiske runer som skulle ha manende kraft, ble de tilført ekstra streker som skulle gi hver av runene ekstra kraft.
 

Hensikten med denne innskriften var å holde skadevesenet, ulven, borte. Det kan vi slutte oss til ved å sammenholde med liknende innskrifter fra en kirkemur i Vestfold og en amulett i Sigtuna i Sverige. Fra det kan vi slutte at det har vært ulv i traktene rundt Storhedder og at folk som har overnattet der har vært redd for den.
 
 
 

Setninger og navn på menneske

En annen innskrift på Skutesteinen sier: «For deg er kvila hard». Den vitner om at ikke alle som lå der oppe, hadde like mykt underlag med seg til å ligge på. Kanskje har de som hadde med seg gode feller eller samlet seg godt med mose og lyng til underlag, hatt god underholdning av å erte de som ikke hadde med seg det de trengte for å ligge bra?
 

Skutesteinen har også runeinnskrifter som sier: «Vifill budde her». Innskrifter sier at det gjorde også Gunnar og Gunne. Slik har steinveggen fungert som ei gjestebok. Fra andre kilder vet vi at alle disse var mannsnavn fra den tida. Ellers kunne vi kanskje tenkt at Vifill og Gunne kunne være kvinnenavn. Gunnar er et kjent navn fra sagalitteraturen om konger og helter. Det var et navn mektige menn kunne ha brukt. Navnet Vifill finner vi ikke i sagaene, og vi tror derfor ikke at navnet har vært i bruk i stormannsættene. Men vi finner det i islandske kilder fra de tidligste bosetningene på øya, og da alltid som navn på en trell eller en frigitt trell. Kanskje er det et trellenavn? Seinere, på 1300- og 1400-tallet, kom navnet i vanlig bruk i Vestfold, nedre Telemark og langs Agderkysten. Noen forskere mener at den Vifill som har holdt til under Storhedder, var en fredløs, som det gikk sagn om i området.
 

Gåter og skjulte betydninger

Det var slitsomt og arbeidskrevende å risse i stein. Runerisserne valgte derfor ofte forkortelser, gjerne etter kjente mønstre, der alle som kunne runekunsten, ville vite hva meningen var: De kunne kutte vekk selvfølgelige bokstaver, slik ungdom ofte gjør i dagens SMS-meldinger. Og de kunne bruke binderuner, sammenbindende tegn som måtte løses opp i hver enkelt del for å lese den fulle meningen eller budskapet. Også dette er kjente tekst-teknikker i dagen SMS-kommunikasjon.

Men runerisserne kunne også være kreative og skape nye og egne, gjerne for å utfordre leseren til å knekke dem. Å lage gode runerisninger gav prestisje og vakte beundring blant dem som kunne lese dem. Derfor signerte gjerne de beste risserne med helt navn eller med en gåtefull og mystisk signatur.

En av disse har vært Reidar. Han signerte med ra raist, som betyr Reidar risset (runene). Dette signerte han ved siden av følgende runeriss
 
 
 
 

Ek vilda kjósa mey, p(gno: th)á er fegrst er i heiminum


Kjærlighetserklæringer eller andre meningsinnhold?
På et nyere språk sier Reidars tekst: «Eg vilde velje den fagraste møy i verda». Å velge møy vil si å velge seg til hustru. Heiminum, av heim, er det gammelnorske ordet for verden. Ved første øyekast framstår teksten som en poetisk drøm om stor kjærlighet. Eller kanskje en kjærlighetserklæring til ei heilt bestemt jente, som Reidar syntes var den vakreste i hele verden? Var det en virkelig kjærlighet til ei jente nede i bygda? Eller var det slikt en ensom jeger kunne få i tankene når han lå lange tider og frøs inne på heia, langt fra folk og lengtet etter selskap. Runer fra andre hellere forteller om jegere som lengtet hjem til kona eller til jentene nede i bygda.

Forskerne som har diskutert denne setningen, påpeker imidlertid at ordet «ville» faktisk er tretydig: Vi kan ikke vite om Reidar sier
1 at han vil, at han bestemt planlegger å, velge den vakreste møy i verden til sin framtidige kone.
2 at han en gang i fortida ville velge seg den vakreste møy i verden til kone, men akk slik gikk det ikke likevel.
3 at han kunne gjerne eller ville ikke hatt noe imot å, velge den vakreste møy i verden.

Du tenker kanskje at tolkning 3 høres minst sannsynlig ut, og at 1 og 2 virker mer sannsynlig. Ja, vi trenger å vite mer om Reidar for å avgjøre det. Var han ung og modig, la han kanskje store planer om giftemål når jaktsesongen var over? Da ville tolkning 1 vært rimelig. Var han gammel, tenkte han muligens tilbake på en ungdomsdrøm som kanskje mislyktes, eller som lyktes men som viste seg å ikke svare til forventningene? I så fall kunne tolkning 2 passe. På samme måte kunne du prøvd ut andre tolkninger ved å spørre hva slags jente det kunne være snakk om? Eller hva slags verden?

De forskere som har holdt på tolkning 3, har vist til den runa som står rett foran ordet heiminum i innskriften. Runa hører ikke hjemme i stavingen, og noen har derfor ment den var en feil. Men det er runa for trollskap som står der. Og den runa viser ikke til menneskenes verden, men til tussenes og trollenes verden oppe på heia, den uhyggelige verden langt fra folk, der bare jegere og gjetere ferdes. Det var denne verden som fantes i heiene rundt Storhedderfjell. Menneskenes verden var nede i bygdene der folk bodde. Noen forskere mener Reidar skriver er at han ville velge seg den vakreste møy i tusseheimen. En tolkning kunne da være at han var så ensom som menneske oppe på heia, og lengtet sånn etter damer, at han ikke ville hatt noe imot å ta til takke med ei møy fra tussefolket. Men det måtte være den vakreste, for tusser og troll flest ble regnet for å være ganske stygge.
 

Hensikt og budskap

Uttrykker runene virkelig Reidars vilje eller ønsker? Eller hadde han en annen hensikt med å skrive den? Kanskje antyder han at mange av gjestene under Storhedder hadde tenkt denne tanken i ensomme netter under steinen, tanken på den vakreste møy i tusseverden? Kanskje antyder han at jegere som lå der oppe lenge, umulig kunne ha en kvinne de elsket nede i menneskeheimen siden de foretrakk å ligge lange tider oppe i tusseheimen? Eller advarer Reidar om hvordan det vil gå med de jegerne som ikke passer på å leve blant menneskene nede i bygda og omgås skikkelige, kristne folk? Kanskje gjør han narr av dem som ikke har dametekke eller som ikke kan kunsten å omgås damer i menneskenes verden, og som heller drar til fjells i håp om å møte ei trolljente? Antyder Reidar at det ikke bare er reinen som får alle av disse karene til fjells?

Det som i starten framsto som en poetisk kjærlighetserklæring, kan altså vise seg å være elegant og utspekulert fleiping med noen av «gutta på heia». En fleip de runekyndige ville forstå, men kanskje ikke dem runerisseren siktet til? For hvorfor skulle Reidar ellers kamuflere den egentlige meningen i teksten hvis han ikke ville lure noen av dem som var innom?

Sikkert er det at Reidar plasserte runa for trollskap bevisst i teksten. En gjør ikke raske slurvefeil i når en risser i stein! Like sikkert er det at Reidar ønsket å risse en runeinnskrift som kunne ha mange betydninger, slik at leseren måtte gjette seg fram som i en gåte. Når vi tror dette er gjort bevisst, er det fordi innskriften ellers har elementer som likner tydelig innskrifter på Orknøyene. Men også fordi denne flertydige runeleken, der enkelttegn må leses med symbolsk betydning eller med runa sitt lydlige navn, går igjen i alle de tre innskriftene Reidar har risset under Skutesteinen. Også der han signerte med en navnegåte. Gir det ikke også bedre mening å kamuflere navnet sitt i en kode om du har fleipet med steke og treffsikre karer med kniv? Nettopp evnen til å risse gåtefulle runer, runer som utfordret tanken samtidig som de var treffende formulert, kjennetegnet de som ble regnet for store runekunstnere. Dette var tegnet på virkelig skaldskap!

Runetekstene gir oss opplevelser, og muligheter for innlevelse. Men har tekstene til Reidar noen verdi som historisk kilde om vi ikke kan stole på det Reidar skriver? Når han bare leker med sine lesere, eller kanskje bare vil sjokkere og overraske?

Ja visst! Reidars runer er kilder til skrive- og tenkemåter i tida og til ulike verdensbilder. Reidars runer viser kontakt mellom de store runedistriktene i Sørvest-Norge og Orknøyene, og viser at det var beleste og bereiste folk blant de som overnattet under Storhedderen. Ikke bare forfatteren selv må ha hatt kunnskap, men også noen blant dem han ventet ville lese runene der oppe på heia. Kilder som disse viser også at mennesker på 1100-tallet hadde humor, at de likte å løse gåter og hadde forstand på gode litterære poenger.

De dokumenterer også, noe vi ser av mange andre runeinnskrifter i samtida; at evnen til skrift- og tekstforming var kommet langt, og at det på 1100-tallet var konkurranse mellom gode runerissere. Her ga det prestisje å lage et godt og velformulert budskap, som leserne måtte bryne tankene på å løse eller se alle meningene i. Alt dette kan vi slutte oss til ved å bruke tekstene som levninger og sette dem sammen med andre opplysninger. Slik anvender vi tolkning og tolkende metode. Og bruk av kilder og tolkning er viktige elementer i historisk metode.