Blomstring: 

Fra ca 1. mai til 30. mai

2011
Katastrofal utvikling for narrmarihand. Sannsynligvis har barfrost i oktober 2010 tatt mesteparten av narrmarihanden. Kun 1260 bolomstrende aks ble registrert mot et normalår med 5500 blomstrende aks. Dersom vi regner at det er 5 blomstrende aks pr. plante, kan det være kun 260 planter igjen i Norge. Forekomsten på Håøya utenfor Grimstad, der C.Tråen fant narrmarihand i juni1880, har sannsynligvis vært stabil helt til i år,- nå er det ingen narrmarihand der. Den eneste forekomsten i Lillesand på Fugleholmen er borte. Av 155 registrerte forekomster de 10 siste årene, hadde kun 58 lokaliteter blomstrende narrmarihand. Den størte konsentrasjonen av narrmarihand er på Homborøya, og der blir en stor prosent av blomstene spist av sau.

2010
Frostnetter langt ut i mai førte til skader på årets blomstring. Mange narrmarihand var puslete og små. I oktober ble det barfrost og vinter som førte til at svært mange planter ikke klarte seg, bl.a. narrmarihanden. Hageeiere mistet mange busker denne vinteren. Til og med røsslyngen frøs ute i skjærgården.

2009
Dette ble et toppår for narrmarihanden. Svært god og frodig blomstring i hele utbredelsesområdet. 5500 blomstrende narrmarihand ble registrert.
2006
Blomstringen er forsinket. Blomstring fra 14. mai. Hovedblomstring fra ca 17.mai.

2005
Narrmarihand, Anacamptis morio (Orchis morio) sto i blomst 23. april på Homborøya og Sundholmen.

April 2004
24. april fant jeg to blomstrende narrmarihand på Kalvehageneset. Dette er rekordtidlig!

Mai 2003
2. mai  begynte narrmarihand å blomstre i år. Den blomstrer ut mai, men er på hell etter ca 20. mai

Navn 

Narrmarihand, Anacamptis morio (Orchis morio)

Anacamptis = av gresk ana, opp eller bakover, og campti, bøyd.
Morio = gresk morion, av morios: dum eller gjort narr av.

Artsnavnet  betyr "narr", men noen mener dette er et gammelt plantenavn.
 

Litteratur:
*Karlson, Thomas 2003. Nyheter i den svenske kärlväxfloran IV. En järtbladiga växter. Svensk botanisk tidsskrift 97: 179-197.

 Innledning

Narrmarihand, Anacamptis morio; - en kresen øybeboer

Narrmarihand, Anacamptis morio, er en sjelden orkide som vokser noen steder i Grimstad og ett sted i Lillesand kommune. Den vokser for det meste på øyer, sørlig orientert ut mot havet. I dag kjenner vi kun en fastlandslokalitet for denne spesielle orkideen. 

Narrmarihand forveksles ofte med vårmarihand, Orchis mascula, og begge begynner sin blomstring i første delen av mai, begge med rødlilla blomster. Vårmarihand som er en vanlig orkide på Sørlandet, vokser også på de samme stedene som narrmarihand, men de er forholdsvis enkle å skille fra hverandre. Hos narrmarihand har de fem øvre blomsterbladene grønne nerver, og de er samlet som i en hjelm, mens de øvre blomsterbladene hos vårmarihand er mer sprikende og uten tydelige nerver. I tillegg har narrmarihand større bladslirer oppetter stengelen, og akset er mer glissent oftest fra 6 – 10 blomster. Narrmarihanden har fått navnet etter denne spesielle hjelmen eller ”narrelua”. Rotknollene hos narrmarihand består av to testikkellignende knoller, og tidligere tilhørte narrmarihand "orchis"-slekten; orchis betyr testikler.

Litteratur:
Baugen T. 2003: Narrmarihand, Orchis morio; - en kresen øybeboer. Blyttia 3/2003.

Fredet

Bilder

Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Pas de Calais, Frankrike.	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Pas de Calais, Frankrike
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Pas de Calais, Frankrike	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Pas de Calais, Frankrike
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Pas de Calais, Frankrike	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Pas de Calais, Frankrike
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Sverige	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Sverige
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Grimstad, Norge	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Grimstad, Norge
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Grimstad, Norge	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Grimstad, Norge
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Holland	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Holland
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Frankrike (albino)	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra England
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Frankrike	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Italia
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Spania	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Wales
Narrmarihand, Anacamptis morio, fra Tyskland	Narrmarihand, Anacamptis morio, fra England. På engelsk heter narrmarihand "Green-winged Orchid" og her ser vi de grønne stripene helt tydelig.

Beskrivelse av narrmarihand

Narrmarihand kan forveksles med vårmarihand. Begge blomstrer på omtrent samme tid , selv om sistnevnte nok er litt tidligere ute med de første blomstene. Narrmarihand blomstrer som regel i den siste delen av mai og i begynnelsen av juni. Høyden varierer fra ca. 10 til 27 cm, gjennomsnittet er ca. 18 - 22 cm alt etter hvor tørt og varmt det har vært den forsommeren.
 

Vårmarihand, Orchis mascula

Narrmarihand, Anacamptis morio

 

Historie

 Narrmarihand (Anacamptis morio) er en sjelden orkide her i landet. Om de første funn hersker det atskillig tvil. Blytt & Blytt ( 1861 ) forkaster alle funn fra det 18. århundre oppgitt i Flora Danica og av biskop Gunnerus; ''sandsynligen en Forvexling med den hyppigere forekommende O. mascula'', skriver M.N. Blytt. Fægri (1960) er enig i sine to berømte plantelister fra Kristiansand ("Planter fundne ey længre end 1 Miil fra Christianssand i Aarene 1804-1808" og "Fortegnelse over nogle af Christianssands Omegns Planter. . . 1811"), oppgir stiftsprovst H. Engelhart narrmarihand (Dahl 1895). Beklageligvis er Engelharts herbarier ikke å oppdrive, men hans plantelister har flere ganger vist at de er til å stole på, derfor tror vi at narrmarihand gjerne kan finnes i Kristiansand, og den anbefales til de botaniserendes oppmerksomhet !

Vi vil heller ikke unnlate å nevne en annen gammel angivelse gjort av distriktskirurg J.A. Wolff. i et brev av 30.02.1820 til professor Hornemann oppgir Wolff en kort planteliste hvor Orchis morio er nevnt : "i Nærheden af mit nuværende Opholdsted Mandal i Christianssands Stift" (Dahl 1895). Under sin botaniske "Udvandring til Christiansands Stift" sommeren 1826 bemerker også M.N. Blytt ( 1829) Orchis morio -fra Mandal etter Wolff. Men det mest interessante i denne reiseberetningen er et "Tilæg" hvor M.N. Blytt sier han har gjennomsett lærer Klunge lands plantesamling, og i oversikten som følger, er både Orchis morio og O. mascula angitt fra Christiansand. Disse har altså M.N. Blytt sett med egne øyne i Klungelands herbarium.
 

 M.N. Blytt (Blytt & Blytt 186 1 ) skriver at narrmarihand finnes "Paa fugtige Enge meget sjelden, hidtil kun funden i Christianssands Stift, f.E. Christianssand (Klungeland og Candidat Preus), i Sogendal (afdøde Provst Finkenhagen), og ved Stavanger (Blytt). Paa Underlag af opløste Muslingskaller?''
 Senere skriver A. Blytt ( 1 886). "i Bl. herb. findes kun et Eksemplar med Paategning : Christianssand? (Finckenhagen). Alt andet, Som ligger der under Navn af O. Morio, baade fra Christianssand, Stavanger og andre Steder, er O. mascula! Vakre Eksemplarer af den ægte utvivlsomme O. Morio fik jeg fra
C. Tråen, som har samlet den ved Marivold pr. Grimstad (1884)!''
 

 Ifølge Finn Wischmann (pers. medd.) har M.N. Blytt skrevet på etiketten på ovennevnte eksemplar (i Osloherbariet) : "Jeg har den fra Finkenhagen;'' den synes derved å stamme fra Sokndal, jfr. Opplysninger i Blytt & Blytt ( 1861 ) ovenfor. Det er A. Blytt (etter håndskriften og det karakteristiske fiolette blekket) som har tilføyd : "Christianssand?" Det er vanskelig å finne noen rimelig grunn for sistnevnte tolkning. Fridtz ( 1903) skriver bl.a. følgende om narrmarihanden : "Den opgives af flere af de ældre botanikere, Engelhart, Klungeland, Preuss, M.N. Bl. og flere som funden ved Kr.sand og Mandal. Prof A. Bl. har imidlertid bestemt alle de eksemplarer, der befinner seg i universitetets herbarium fra disse egne, til at være O. mascula. Selv har jeg heller ikke tråds megen eftersøgning kunnet finde den. Da den ægte O. morio vokser ved Grimstad, hvis plantevækst i mange stykker ligner Kr.sands, tør man ikke benægte muligheden af, at den har været at finde eller endnu findes her.
" Blytt & Dahl (1906) oppgir Sogndal og Grimstad, ikke Kristiansand. Senere kommer Dyring ( 1914) og tviler på funnet i Sokndal. Det foreligger to ark fra Kristiansand ; på det i Osloherbariet står det : "Christianssand S. ded Nøvik." Skriften her er Ukjent for oss, men den er neppe Nøviks (Finn Wischmann, pers.medd.). På etiketten er det senere tilføyet et ?
 

 Også her med A. Blytts fiolette blekk. Dette er formodentlig kommet til nokså sent, siden Blytt ikke har kommentert det noe sted. På det andre arket (Bergensherbariet). står det med E. Jørgensens håndskrift : "Kristianssand ?'' , arket er kommet fra E. Jørgensens herbarium. Jørgensen, f 1862, arbeidet bl.a. som stipendiat v/Bergens Museum fra 1898, og han foretok i årenes løp tallrike studiereiser i Norge. Men så vidt vites var han ikke nærmere Kristiansand enn Arendal (kfr. håndskrevet reiseberetning Kragerø-Arendal 1894 i Bergens Museum).
 

 Vi stiller oss noe uforstående til Fægri ( 1960) når han nærmest motstridende aksepterer Sokndal og Kristiansand som lokaliteter for narrmarihanden. At narrmarihand ikke er gjenfunnet på disse lokalitetene beviser absolutt intet, se bare hvor lang tid det gikk mellom de tidligere og nåværende funn på Grimstad-kanten. Sokndal hører heller ikke med til de steder som har vært overrent av botanikere. En skal også være oppmerksom på at narrmarihanden blomstrer og visner tidlig på året, før botanikerne har krøpet ut av vinterdvalen.

På tampen av denne historiske kavalkaden skal vi bare nevne en gammel, upåaktet angivelse som Finn Wischmann gjorde oss oppmerksom på, nemlig
Wikström ( 1830) som oppgir Orchis morio fra Langøen. Wikström skriver at "Det Würtembergska Rese-Förbundet bekostade . . . år 1828 en botanisk Resa till Norrige; den verkställdes af en ung
 Botanicus vid namn Kurr, åtföljd af en Mineralog Hübener. . . , , Egentlig var det Dovrefjell som var målet for reisen, og de skal ha samlet inn hele 30 000 ark. Hvor disse arkene og "Langøen" befinner seg vet ingen med sikkerhet, trolig ble arkene solgt til privatpersoner og spredt for alle vinder, men "Langøen" tror vi er den samme som Langøya utenfor Holmestrand  og snart er det ikke mer igjen av den heller . Ifølge Wikström (1830) var nemlig herrene Kurr og Hübener på Kongsberg, og Holmestrand/ Langøya ligger jo ikke så langt derfra.På Langøya var det i sin tid mye Orchis mascula.

Kanskje tok den unge Botanicus Kurrfeil? Som det går fram av nærværendelokalitetsliste, har også vi funnet narrmarihand på ei Langøy, imidlertid anser vi det som høyst tvilsomt at det var ''vår'' Langøy herrene Kurr og Hübener besøkte i 1828. Vi for vår del tar Fridtz' ord om at narrmarihanden kanskje "endnu findes" i Kristiansand til etterretning  vi er på utkikk. Og hvem vet, kanskje dukker narrmarihanden opp i fremtidige "Bidrag til floraen i Aust- og Vest-Agder". Men fremdeles finnes altså sikre lokaliteter for narrmarihanden bare i Grimstad-distriktet . Her ble første sikre funn gjort av Carl Traaen i juni 1880. (Traaen, 1847-1928, var overlærer i Brevik). Vi synes derfor det kan være på sin plass med en liten oppsummering og revisjon av de norske data for denne orkideen nå ved 100-års jubileet.

Litteratur
Andreassen, J. & Åsen, P. A., 1980: 
Narrmarihand, Orchis morio, i Norge
Blyttia 38: 89-98

Voksestedskrav

Narrmarihanden er en svært kresen plante. Den kan vokse bare noen meter fra sjøen på gressrabber på svaberg. Det står vanligvis fra 1 til 10 m.o.h. Den liker ikke skygge eller konkurranse fra andre planter. Gressbakkene eller gressrabbene er gjerne fuktige om våren når Narrmarihanden blomstrer, men på sommeren kan disse gressbakkene tørke helt opp.

En sjekk i den litteraturen som finnes om narrmarihand, viser at den til dels må være ukjent blant norske botanikere. Orkideen er kalkelskende/kalkkrevende og vokser på enger/engbakker, heter det. Lite er skrevet om planten, og det vil her være naturlig å trekke fram hva de forskjellige forfatterne mener. 

Fægri ( 1960) : "Høydegrenser. Ingen data. Svært lavt. Voksested : Enger eller engbakker (meadows). O. morio er en kalkelskende plante, og dens forekomst her i et område av grunnfjell, må kanskje forklares som allerede antydet av M.N. Blytt: på hevede skjell banker. 

Wendelbo som i 1957 har lett etter O. morio uten hell på en av dens kjente lokaliteter, bekrefter at slike voksesteder finnes der. På den andre siden er der noen få utløpere med grunnfjellskalk innen det samme område." (Forf. overs.) 

Hultèn (1971): " Ängar, gräsmark på kalk". Lagerberget al. (1952): ". . . engbakker og halvåpne løvskoger eller kratt på kalkbunn, . . . hører til Norges sjeldneste planter". 

Nilsson (1977):". . . engbakker eller halvåpne løvskoger eller kratt på kalk bunn".
Lid (1974) : "Eng på kalkrik grunn". 
Hylander (1966) : " ängar på kalkrik mark". 
Nordhagen 1940) : "På kalkbunn". 
Fægri ( 1970) : ". . ., ,kalkrik jord. . . . finnes på engbakker . . .

Under letingen 1979 ble vi mer og mer usikker på om planten egentlig er så kalkkrevende som angitt så samstemmig i litteraturen, og som forledet oss til i 1976  uten synderlig overveielse å opplyse at ". . . sto meget frodig i tørr, skjellsandholdig jord på alle lokaliteter" (Åsen 1976). Dette utsagnet måtte vi ta opp til ny vurdering, fordi vår skepsis - om plantens krav på kalk slo ut i ren tvil da vi lette forgjeves etter den på alle kjente kalksteder i området. 
Som også Fægri skriver, finnes det - merkverdig nok - flere flotte kalkforekomster her. På alle disse 5-6 stedene glimret imidlertid narrmarihanden med sitt fravær, selv om - etter vår mening - alle forhold ellers lå til rette for den. Og den var ikke langt borte fra noen av disse stedene, men da på gneis/granitt. Vi stilte oss da følgende spørsmål : Når planten er så kalkkrevende, hvorfor vokser den da ikke på kalk? Hvorpå vi gikk over til  å undersøke alle ''hevede skjellbanker'' vi kunne finne, dvs. bukter og småbakker med skjellsandholdig jord. Vi var på den ene flotte skjellsandgrasbakken etter den andre fremdeles uten resultat. Ikke rart Wendelbo og mange med ham har lett forgjeves. For gikk vi over til slike steder vi hadde funnet den før, dvs. tørre bergrabber med et tynt lag med svart jord (''nitratjord''), resulterte det i et skred av nye voksesteder. 

Spesielt så narrmarihanden ut til å like små terrasser oppetter bergskrenter nær havet, ofte eksponert for vær og vind. På flere av stedene må nødvendigvis bølgene skylle over voksestedet om vinteren. 

En kan dele de første 15 m fra havet og oppover i tre generelle deler: 
1 ) plantevekst med strandplanter (om de fantes). 
2) evt. narrmarihand sammen med lite krevende arter som sauesvingel (Festuca ovina), strandnellik (Armeria maritima), rødsvingel (Festuca rubra), smalkjempe (Plantago lanceo1ata), tiriltunge (Lotus corniculatus), einer (Juniperus communis), røsslyng (Calluna vulgaris), smørbukk (Sedum maximum), div. bergknapparter (Sedum anglicum, S. acre, S. annuum), hårsveve (Hieraci um pilosella), blodstorkenebb (Geranium sanguineum), strandløk (Allium vineale), og dvergsmyle (Aira praecox). Spesielt var det mye sauesvingel på voksestedet, og det var tydelig at orkideen likte seg der hvor den finner lite skygge/konkurranse fra andre. 
Og som et 3. felt kom bestander med flekkmarihand (Dactylorhiza maculata). Noen ganger gikk feltene med denne og felter med narrmarihand over i hverandre. 

Konklusjon
På grunnlag av nevnte data om voksested for narrmarihand, må den samstemmige påstand om plantens kalkavhengighet avvises. Dette gjelder selvsagt den norske økotypen. Den finnes ikke på ren kalk, heller ikke på alle skjellsandfeltene i området. Noen få steder vokste den i skjellsandfeltenes helt øvre del, og her fantes så godt som ingen skjellsand. På nær sagt alle voksesteder fantes det så godt som ikke spor av kalk, skjellsand eller tillsig av kalk. Det er heller ikke korrekt å kalle voksestedet for eng. Engbakke er bedre, men også uriktig. Uriktig er likeledes kratt. Halvåpne løvskoger er direkte feil. Det virker som data om voksested er overført fra Gotland uten videre. Der vokser den slik som man har an ført. Har ikke forfatterne sett den på sin vokseplass i Norge? Vi tør foreslå at i fremtidige floraer rettes voksesteds angivelsen for narrmarihand til : "tørre bergskrenter nær havet".
 

Litteratur
Andreassen, J. & Åsen, P. A., 1980: 
Narrmarihand, Orchis morio, i Norge
Blyttia 38: 89-98

Formering hos narrmarihand, Anacamtis morio

Trond Baugen

Narrmarihand kan formere seg ved å sette sideknoll og ved å sette frø. Den produserer frø i et stort antall og de er svært små og lette. Dermed  spres de lett med vinden.  Områder med narrmarihand bør ikke beites i perioden mai til juli slik at den kan produsere frø. (Rodwell, J.S., .1992 )

Hos narrmarihand er  blomsterstøvet emballert på to kølleformede organer, de såkalte pollenier. Pollen er omgitt av en klebrig masse som kalles pollinium. Når et insekt besøker blomsten, festets blomsterstøvet på dets hode og når insektet besøker en annen blomst av narrmarihand, treffer blomsterstøvet arret. Dette er en vanlig bestøvningsmåte hos orkideer. 
Alt pollen blir vanligvis fjernet med ett insektbesøk. (Harder 2000). En sectile pollinium består av ca. 123.1 ± 14.8 pollen. (Steven D. Johnson, Craig I. Peter and Jon A. Gren 2004)
 

Pollineringen kan deles inn i tre deler:

1. Selvpollinering (autogami, gr. autos - selv; gamos - ekteskap) hvor pollen overføres til arr innen samme blomst.
2. Nabopollinering (geitonogami, gr. geiton - nabo) som skjer mellom forskjellige blomster på samme plante.
3. Krysspollinering (fremmedpollinering) (xenogami, gr. xenos - fremmed) som skjer mellom blomster på forskjellige planter. Dette siste sikrer genetisk rekombinasjon og gir evolusjonsfordeler.(Internett: Botanisk og plantefysiologisk leksikon)

Narrmarihand har ikke nektar i likhet med ca 1/3 av alle orkideer (Dafni 1984; Ackerman 1986). Den narrer i dobbelt forstand insektene som besøker den. Orkideen har fått navn etter at blomsten ligner en ”narrelue”, men den narrer også insektene som besøker den.
 

Steinhumle, Bombus lapidarius

På Øland i Sverige er narrmarihand mest besøkt av humler som Steinhumle, Bombus lapidarius  ( Nilsson 1984), disse humlene er også vanlige i Norge. Forsøk har vist at humlenes interesse for narrmarihand er svært sammensatt. Når ei humle besøker noen narrmarihand for første gang på en dag, undersøker den de første blomstene nøye, men den finner ingen nektar, og deretter bruker den mindre tid på hver blomst,. Humla erfarer og lærer at her blir den ikke belønnet med nektar, så den flyr til et annet område med andre blomster.

I Syd-Italia er narrmarihandens pollinator bl.a. humlen Åkerhumle, Bombus pascuorum (Schiestl, Florian P. 2005).

Åkerhumle, Bombus pascuorum

Humlene kan også reagere på farger. Dersom ei humle er blitt belønnet med nektar fra blomster med rød eller lilla farge, kan den bruke med tid på narrmarihand før den finner ut at den ikke blir belønnet. (Steven D. Johnson, Craig I. Peter and Jon A. Gren 2004)
 

Mest reagerer humlene på lukt. Narrmarihand utsondrer en søtlig duft som tiltrekker humlene. Duften ligner vanligvis på duften fra planter med nektar, dermed blir humlene bedratt. (Nilsson 1992).
 

I Sverige har Nilsson ( Nilsson 1984) drevet med forsøk ved å tilsette nektar i narrmarihanden. Da humlene fant nektar, ble de mer interessert over lengre tid og det skjedde mer nabopollinering, geitonogami, som økte fra mindre enn 10% til 40%. Humlene undersøkte flere blomster og brukte mer tid totalt.  Forsøk viste at humlene måtte søke etter nektar i minst 18 sek. før geitonogami skulle foregå. (Steven D. Johnson, Craig I. Peter and Jon A. Gren 2004)

Når humlene ikke ble belønnet med nektar hos narrmarihanden, besøkte de færre blomster på samme plante og geitonogami ble redusert. Pollen blir i større grad eksportert til andre narrmarihand og kryssbestøvning økes. (Steven D. Johnson, Craig I. Peter and Jon A. Gren 2004)
 

Liten jordhumle, Bombus lucorum

Stor jordhumle, Bombus terrestris

Smithson, Ann (2002) har drevet forsøk med pollinatorer i England. Humlen Steinhumle, Bombus lapidarius  fjernet mer effektivt pollinia fra narrmarihand enn humlene Stor jordhumle, Bombus terrestris og Liten jordhumle, Bombus lucorum.
Hun observerte at humlefluer (Bombylius sp.) ofte besøkte blomstene på narrmarihand, men de fjernet ikke pollinia. I løpet av 1999 og 2000 ble bare humler observert med å fjerne pollinia som   Steinhumle, Bombus lapidarius (L.) dronninger, Stor jordhumle, Bombus terrestris (L.) og Liten jordhumle, Bombus lucorum (L.) dronninger (tre) og arbeidere (en), og Åkerhumle, B. pascuorum (Scopoli) dronninger (en) i løpet av minst 100 timer observasjoner. 
 

Stor humleflue, Bombylius major
 

Søstermarihand, Dactylorhiza sambucina, og vårmarihand, Orchis mascula, belønner heller ikke sine pollinatorer med nektar. (Nilsson, L. A. 1980)

Alle disse omtalte humlene og humlefluene er vanlige der narrmarihanden vokser på Sørlandet.
 

Litteratur:

Botanisk og plantefysiologisk leksikon: 
http://www.bio.uio.no/plfys/haa/leks/index.htm

Dafni, A. 1984 Mimicry and deception in pollination. A. Rev.
Ecol. Syst. 15, 259–278.

Harder, L. D. 2000 Pollen dispersal and the floral diversity of
monocotyledons. In Monocot systematics and evolution (ed. K. L. Wilson & D. A. Morrison), pp. 243–257. Melbourne:
CSIRO Publishing.
 

Nilsson, L. A. 1984 Anthecology of Orchis morio (Orchidaceae)
at its outpost in the north. Nova Acta Regiae Societatis Scientarum
Upsaliensis Ser. V, vol. C3, 166–179.

Nilsson, L. Anders. 1980. The pollination ecology of Dactylorhiza sambucina (Orchidaceae). Bot. Notiser 133:367-385. 

Nilsson, L. A. 1992 Orchid pollination biology. Trends Ecol.
Evol. 7, 255–259.

Rodwell, J.S., ed. (1992) British Plant Communities, Vol. 3.
Grassland and Montane Communities. Cambridge University
Press, Cambridge, UK.
Rothmaler, W. (1976) Exkursionsflora.

Schiestl, Florian P. 2005
On the success of a swindle: pollination by deception in orchids
http://protist.biology.washington.edu/biol489/Readings/1-19_Schiestl05.pdf

Smithson, Ann 2002, The consequences of rewardlessness in orchids: reward-supplementation experiments with Anacamptis morio (Orchidaceae) American Journal of Botany. 2002;89:1579-1587
http://www.amjbot.org/cgi/content/abstract/89/10/1579

Steven D. Johnson1*, Craig I. Peter1† and JonA°
gren2 2004 The effects of nectar addition on pollen removal
and geitonogamy in the non-rewarding orchid
Anacamptis morio 
1School of Botany and Zoology, University of KwaZulu-Natal, Post Bag X01, Scottsville, Pietermaritzburg 3209,
South Africa
2Department of Plant Ecology, Evolutionary Biology Centre, Uppsala University, Villava¨gen 14, SE-752 36 Uppsala, Sweden
http://biology.queensu.ca/~eckertc/Assets/PlantsexPDFs/JohnsonEtAl04.pdf

Anacamptis-slekten

Species

Anacamptis (Orchis ) champagneuxii. Only known from France to Pertugal. Mainly in higher evaluations. Slightly covered, the plants withstand the last winter without being damaged by frosts. 

Anacamptis collina (Medit. to S. Turkmenistan). 
Anacamptis coriophora (Europe, Medit. to W. Asia) . 
Anacamptis coriophora subsp. coriophora (Europe to W. Asia). 
Anacamptis coriophora subsp. fragrans (Medit. to Iran). 
Anacamptis fragrans (Pollini) R.M.Bateman (comb. nov.) 
Anacamptis israelitica (N. Israel, Palestine). 
Anacamptis laxiflora (WC. Europe, Medit. to C. Asia). 
Anacamptis longicornu (W. & C. Medit.) 

Anacamptis (Orchis ) longicornu. Very variable in its colouration, but unmistakable. Frost hardy up to -7°C. 

Anacamptis morio : Green-veined Orchid, Green-winged Orchid (Europe, Medit. to Iran). 
Anacamptis palustris (Europe, Medit. to C. Asia). 
Anacamptis palustris subsp. elegans (Europe to C. Asia). 
Anacamptis palustris subsp. palustris (WC. Europe Medit. to Iran) 
Anacamptis palustris subsp. robusta (W. Morocco). 
Anacamptis papilionacea (Medit. to Iranà. 
Anacamptis papilionacea var. cyrenaica (NE. Libya). 
Anacamptis papilionacea var. papilionacea : Butterfly Orchid (Medit. to Iran). 
Anacamptis picta (Loiseleur) R.M.Bateman (comb. nov.) 
Anacamptis pyramidalis (L.) Rich.: Pyramidal Orchid, Maltese Pyramidal Orchid (Europe, Medit. to N. Iran). 
Anacamptis pyramidalis var. tanayensis (Switzerland) 
Anacamptis pyramidalis var. urvilleana (Sommier & Caruana) Kreutz 

Anacamptis coriophoraAnacamptis robusta (T.Stephenson) R.M.Bateman (comb. nov.) 
Anacamptis sancta (E. Medit. to Caucasus). 
Anacamptis syriaca (Cyprus, S. Turkey to Lebanon). 
 

Natural hybrids

Anacamptis × klingei (Anacamptis laxiflora × A. pyramidalis) (France). 
Anacamptis × laniccae (Anacamptis morio × A. pyramidalis) (Switzerland, France). 
Anacamptis × lesbiensis (Anacamptis pyramidalis × A. sancta) (E. Aegean Is). 
Anacamptis × simarrensis (Anacamptis fragrans × A. pyramidalis) (France, Italy, Greece). 
Anacamptis × van-lookenii (Anacamptis papilionacea × A. pyramidalis) (France). 
 

Anacamptis (Orchis) morio X A syriaca alba. Most plants are tender rose flowered. Frost hardy.

Anacamptis (Orchis) hybrids with A. morio.  The green-winged Orchid inherits to its progeny a high degree of frost hardiness. In flowershape the plants are intermediate between the parents. In crosses with A. papilionacea, the Butterfly orchid is the dominating parent. Hybrids of A. morio with A.longicornu and A. papilionacea are very hardy.   Further reading: Orchids of Britain & Europe. Pierre Delforge, 1995. Collins Photo Guide. ISBN 0 00  2200244. Orchideen im Garten: Verwendung, Pflege und Vermehrung. Gerd Kohls und Ulrich Kähler, 1993.Parey, ISBN 3 489 636244. Orchideen für den Garten: Europäische und tropische Erdorchideen. Alfons Bürger, 1992.  Ulmer, ISBN 3 8001 64876. Das Moor im eigenen Garten: Moorgärten anlegen,gestalten und pflegen. Erich Maier, 2000. Parey, ISBN 3 8263 3301 2  Hardy orchids. Phillip Cribb and Christopher Bailes, 1989. Timber Pr. ISBN 0 88192 147 5. Die Orchideen Mitteleuropas und der Alpen. Presser Helmut, 1995. ecomed, ISBN 3 609 65600 X.

Intergeneric hybrids

References

Kilde: http://en.wikipedia.org/wiki/Anacamptis

Hybriden Anacamptis morio L. x Orchis mascula L.

Narrmarihand danner hybrid med vårmarihand. Bildene nedenfor er fra Rhön i Tyskland. Hybriden er dårlig registrert.

Kilde: http://www.orchid-rhoen.de/Arten/Orchis_morio.htm