Stormarihand, Dactylorhiza praetermissa

Stormarihand og Strandmarihand
Dactylorhiza praetermissa og Dactylorhiza purpurella

Nordens orkidèer. Norden har mer enn 50 ville orkidèer. Mange av disse gir oss assosiasjoner om tropiske strøk, og de aller fleste er meget vakre. Mange orkidèer er fredet, men vi bør la alle orkidèene stå i fred. Denne siden tar først og fremst opp de norske orkidèene. E-post Trond Baugen

Botanisk hovedside

Orkidèoversikt

Innhold

Generelt

Bakgrunn
Presentasjon av arten
Funnet på Stadlandet
Diskusjon og konklusjon
Tiltak

Navn
Historie
Formering
Forekomster
Biotoper
Henvisninger

Nettflora: Wikipedia

D.praetermissa var. junialis
strandmarihand, Dactylorhiza purpurella

Denne orkidèen har vi svært lite informasjon om, men vi bringer en artikkel fra Blyttia 1/2001 om denne orkidèen.

Generelt

Fra Blyttia 1/2001:

Forfattet av Steinar Skrede steinar.skrede@haukeland.no

Bakgrunn

Det har nå gått 30 år siden professor Rolf Nord-
hagen fant en marihand på en velkjent plante-
lokalitet på Stadlandet. Planten vokste
langs et kort elveløp som ledet fra et vann rett ut i
havet. Nordhagen mente han fant stormarihand
Dactylorhiza praetermissa (Nordhagen 1972).
Dette var det første funnet av arten i Norge. Siden
har artsbestemmelsen vært trukket i tvil av mange.
I en redaksjonell artikkel der truethetskategori be-
stemmes for sjeldne norske planter, bemerkes
spesifikt for stormarihand at artsbestemmelsen
var feil (Høiland 1990). I siste utgave av Lids flora
(1994) figurerer arten ikke på listen over norske
orkideer.
1 1981 ble det ovennevnte vannet senket. Inn-
grepet førte blant annet til at elveløpet ble totalt
forandret og vekstplassen for marihanden Nord-
hagen fant ble utradert. Det er i dag ingen mulig
vekstplass på det opprinnelige funnstedet. Sam-
tidig med at denne forsvant, ble det lenger øst
dannet et hengemyrområde på ustabile sand-
masser på nordsiden av vannet, der blant annet
flere orkideer dukket opp. 1 det følgende vil det bli
gjort rede for funnet av sannsynlig stormarihand i
dette området.

Skogen & Odland (1991) behandler Utviklin-
gen av vegetasjonen i området etter senkningen.
De går god for eksistensen av en stormarihand-
populasjon (forøvrig funnet av Skogen uavhengig
av Nordhagen), og beskriver artens tilbakegang
på den opprinnelige lokaliteten og etablering på
den nye myra.

Presentasjon av arten

Stormarihand er først beskrevet fra Kent i Eng-
land (Druce 1913). Den er vidt utbredt i Nordvest-
Europa og finnes fra den franske Atlanterhavs-
kysten i sør (Bournerias 1998) til Jylland i nord
(Løjtnant 1991). Den vokser særlig tallrik langs
Kanalkysten og Nordsjøkysten av Belgia (Bour-
nerias 1998) og Nederland (Kreutz & Dekker
2000), mens den vokser sparsomt i Nordvest-
Tyskland (Klein 1989, Gloe & Lensch 1993, Wen-
ker 1993a, Wenker 1993b). I Danmark har den 1
til 3 vekstplasser (Løjtnant 1991). På den andre
siden av Kanalen er den vidt utbredt i England
nord til Durham (Lang 1989), den finnes på Kanal-
øyene, men den vokser ikke i Irland (Turner Ettlin-
ger 1997). En forekomst på Öland er rapportert
(Reinhard 1990), men blir ikke bekreftet i Den
nordiske floraen til svenskene Mossberg, Sten-
berg og Ericsson (1992).

Stormarihand vokser fuktige steder og fore-
trekker nøytrale eller alkaliske myrer, overrislings-
marker , bakdyner (Turner Ettlinger 1997), eller
gressmarker på kalkgrunn (Delforge 1994). Arten
er variabel, men i sin typiske form er det en kraftig
plante som kan bli 70 cm høy (Lang 1989, Delforge
1994) eller mer (Turner Ettlinger 1997). Stenge-
len er myk (Lang 1989). Planten bærer 5-9 blader
(Delforge 1994, Lang 1989). Disse er gulgrønne
(Lang 1989) eller lysegrønne. Som regel er de
uflekkete men det finnes en vidt utbredt, «leopard-
flekket» variant kalt D.praetermissa var. junialis, der
flekkene har sentral oppklaring. Bladene kan være
rettet både oppover og ut til siden, med bladlengde
8-25 cm og bladbredde 1,5-4 cm (Delforge 1994).
Blomsterstanden er variabel, og både varianter
med spesielt mange og spesielt få blomster er
beskrevet (Turner Ettlinger 1997). Likevel er stor-
marihand vanligvis tettblomstret med 20-60 blom-
ster (Delforge 1994), endog opp mot 100 i et aks
(Lang 1989). Blomstene er større enn de avlange
til strandmarihand Dactyorhiza purpurella (Del-
forge 1994) og de rhomboide til engmarihand Dac-
tylorhiza incarnata (Lang 1989). De laterale blom-
sterdekkbladene står først rett ut, før de senere i
blomstringen retter seg oppover (Lang 1989).
Leppen er bred, enkelte ganger konkav, med skje-
form (Lang 1989). Den er helt eller antydningsvis
tredelt (Delforge 1994, Lang 1989). Leppen er
større enn for mange andre marihandarter, med
blomsterbredde 8-14 mm og lengde 7-1O mm
(Delforge 1994). Blomsten er lys rosa med røde
prikker, men kan ha vesentlig sterkere farge, helt
mot purpur (Lang 1989, Turner Ettlinger 1997).
Det er et poeng at blomsten ikke har prikker eller
streker som utgjør et hesteskomønster som det
typisk gjør hos både flekkmarihand Dactylorhiza
maculata og engmarihand (Lang 1989). Sporen
er konisk, rettet horisontalt eller svakt nedover og
har målene 7 5-1lx 2-3,5 mm (Delforge 1994).

Funnet på Stadlandet

Primo juli 1997 besøkte jeg den nye myra på van-
nets nordside. I myra fant jeg to blomstrende ek-
semplarer av det jeg mener er stormarihand. Ved
andre ekskursjon til samme lokalitet primo juli
1999 fant jeg igjen to blomstrende eksemplar, og
dessuten tre rosetter med sannsynlig sterile D-
praetermissa i umiddelbar nærhet. Arten vokser i
et myrparti på sandunderlag som er i ferd med å
bli stabilisert. Sentralt har myra små, åpne vann-
flater. Grunnen er fastere der myra grenser mot
vannet i sør dyrket mark i øst og i vest, samt mot et
skogholt i nord. Marihanden står i de bløteste par-
tiene ledsaget av grønnvier Salix phylicifolia, dusk-
myrull Eriophorum angustifolium, engforglem-
megei Myosotis scorpioides mjødurt Filipendula
ulmaria, myrhatt Potentilla palustris, hanekam
Lychnis flos-cuculi engsoleie Ranunculus acris
og strandmarihand, Dactylorhiza purpurella. På
fastere grunn et stykke unna finner man mye av
hybriden mellom strandmarihand og flekkmari-
hand Dactylorhiza maculata (ssp. ericetorum),
mens flekkmarihand selv ikke finnes i myra.

De to blomstrende eksemplarene av D. prae-
termissa var svært like, et begrenset belegg ble
tatt av ett eksemplar og de vitale målene til dette
eksemplaret ble registrert. Planten som det ble
tatt kollekt fra var 32 cm høye blomsterstengelen
var slank, lyst grønnfarget og bøyelig. Planten
hadde 6 blad, der det 3. nederste var 13-15 cm
langt og 1,7 cm bredt, bredest distalt for midten.
Bladene var lysegrønne og uflekkete. Støttebla-
dene rakk forbi blomstene og hadde sterkt sag-
takket kant vurdert i lysmikroskop ved 60 x forstør-
relse. Støttebladet til den 4. nederste blomsten
hadde målene 19 x 8 mm. Blomsterstanden var
tettblomstret, med 31 blomster i akset. Blomstene
var rosa, og leppen var overstrødd med tallrike
røde prikker og korte streker som alle var tett plas-
sert. Prikkene dekket nesten hele leppen, men
sentralt hadde den et smalt, buet opphold. Fra
dette dannet prikkene et radierende mønster som
fulgte nervaturen. Prikkene var verken store, sam-
menflytende eller konsentrisk tverrstilte. De var like
overalt på leppen. Blomsten hadde litt mørkere
farge i periferien enn mot sporeåpningen.

Blomstene var bredere enn lange, 11 x 8
mm. Leppen var tredelt Sideflikene på leppen var
slått noe oppover. Det ble tatt ett belegg i form av
en blomst, fruktknute og et støtteblad . Alle
vitale mål falt passer med over nevnte referanse-
verk Det ble ikke gjort populasjonsstudier av be-
stander i myra av strandmarihand eller av hybri-
den D. x formosa, men belegg av disse fra vekst-
plassen viser forskjellene mellom artene godt.

Diskusjon og konklusjon

Rolf Nordhagen hevdet i 1972 at han fant stormari-
hand på Stadlandet. Han tegnet og samlet plante-
materiale fra funnstedet, men denne lokaliteten
er nå forsvunnet og funnet lar seg ikke etterprøve
her Wischmann (1989) skriver: «At Nordhagen
selv var svært usikker på identiteten fremgår av at
han sendte materialet til professor J. Heslop-Har-
rison i Kew for verifisering>> Jeg ser det slik at da
Nordhagen fant noe han trodde var stormarihand,
så var det naturlig at han ønsket å innhente syns-
punkter fra en med større erfaring med dette tak-
sonet i seg selv kan ikke oversendelsen verken
styrke eller svekke Nordhagens identifikasjon Det
skal nevnes at i følge Nordhagen (1972) støttet
Heslop-Harrison hans bestemmelse.

På bakgrunn av egne, nye observasjoner på
en nyoppstått lokalitet tett opptil den opprinnelige
lokaliteten Nordhagen fant, er jeg overbevist om
at han hadde rett i at det vokste stormarihand på
Stadlandet i 1970. Jeg har funnet et lite antall mari-
handeksemplar med fenotypiske karaktertrekk
som hos kontinental stormarihand. Planten had-
de mål som passer svært godt med at det er stor-
marihand og svært dårlig med andre arter i samme
slekt. Plantene jeg har funnet er store. Alle oven-
nevnte karaktertrekk ved stengel og bladverk og
støtteblad viser entydig at det ikke dreier seg om
engmarihand, denne mangler sagtakking av brak-
tekantene (Wischmann 1998). Planten er svært
ulik flekkmarihand som står tallrik i sin heiform
ssp. ericetorum en kilometer unna i lynghei. Plan-
ten er meget kraftigere enn den lokale flekkmari-
handen, bladene er meget lengere, uflekkete og
har lysere basalfarge og er meget mykere i kon-
sistens.

I tillegg er blomstene til flekkmarihand
mindre, meget smalere ved leppebasis, nesten
hvite i grunnfarge, samt de har tydelig hestesko-
formet mønster.

Strandmarihand

Den siste aktuelle kandidaten til artsforveks-
ling på Stadlandet er strandmarihand. Denne har
stiv, hul stengel, vesentlig mørkere bladfarge, min-
dre og mye mørkere blomster, meget tydelig frem-
stilt i belegg tatt få meter fra stormarihanden som
er dokumentert. Blomstene har dessuten tilbake-
slåtte sidefliker på leppen.

Det er i senere tid utgitt en rekke orkidefloraer
for europeiske land der stormarihand er nøye il-
lustrert (Buttler 1986, Baumann & Kuenkele 1988,
Delforge 1994, Presser 1995, Bournerias 1998,
Turner Ettlinger 1998, Kreutz & Dekker 2000) Lik-
heten mellom arten på Stadlandet og illustrasjo-
ner av typisk, mellomeuropeisk stormarihand er
slående.

Som Nordhagen har jeg søkt hjelp når det gjel-
der identifikasjon basert på morfologi. Jeg har
sendt fotografier til professor Richard Bateman,
Keeper of Botany, Natural History Museum, Lon-
don og han skriver i brev (2001): "lf l received your
photographs from a UK orchid specialist 1 would
happily have agreed with both of your identifi-
cations. On qualitative morphological grounds the
plants from Stad and Sola are indeed D. praeter-
miSSa and D. purpurella var cambrensis (var maja-
lifOrmiS), respectively". (Bateman kommenterer
også identifikasjon av en annen marihand, fra Ro-
galand).

På bakgrunn av det lille materialet på Stad er
det ennå ikke mulig å gjøre populasjonsstudier
Derfor har jeg gjort fremstøt for å få gjort DNA-
analyser av de aktuelle plantene. I det tidligere
nevnte brevet fra Bateman skriver han : «As you
imply, it would be very interesting to test these
inferred, provisional identifications of yours using
morphometric, cytological and/or molecular
techniques, especially as this would be an
exceptionally northern record for D. praetermissa>>-
Det vil forhåpentlig være aktuelt å utføre analyser
når bestanden er stor nok til å tåle innsamling av
minst ett helt eksemplar.

Jeg tror årsaken til at jeg har funnet så få ek-
semplar av det jeg mener er stormarihand, er at
den er i ferd med å etablere seg i det nevnte, en-
drete myrpartiet. tillegg kan det hende at jeg har
kommet utenfor høydepunktet på blomstringen
lokalt. Stormarihand blomstrer rundt St. Hans i
øvrige Nord-Europa så tiden rundt 5. juli virker
som et naturlig valg å lete etter den hos oss. At det
nå dukker opp blomstrende eksemplar er foren-
lig med at det tar inntil 15 år fra frøspredning til
første blomstring hos orkideer i Norge.

Wischmann (1989) skrev: «Vi får håpe at se-
nere undersøkelser kan oppklare problemet en-
delig». På bakgrunn av mine funn og den doku-
mentasjonen som det er mulig for meg å frem-
Skaffe i dag, håper jeg å ha bidratt med en mer
utfyllende dokumentasjon av at arten finnes i
Norge. Så langt føler jeg meg overbevist om at vi
har en norsk bestand av stormarihand.

Tiltak

Blant tiltakene som trolig kan hjelpe en gryende
bestand av stormarihand i å etablere seg er å
opprettholde vannstanden lokalt. Hele myra nord
for vannet og også alt tilgrensende jordbruksland
(som gjødsles) må vernes om tiltaket skal ha ef-
fekt, mener jeg Stormarihand er sensitiv for gjød-
selbruk og vil sikkert gå ut raskt ved gjødsling og
eutrofiering lokalt. Jeg tror det er nødvendig med
regelmessig skjøtsel i et eventuelt verneområde.
I tillegg bør arten innvilges umiddelbart artsvern,
slik mange sjeldne orkideer allerede har og som
stormarihand var foreslått å få i 1989, hvis funnet
og identiteten aksepteres. Planten kan trues av
hybridisering. Hybridisering med den lokalt tall-
rike strandmarihand er sjelden, mens den noe
lettere hybridiserer med flekkmarihand (Bateman
& Denholm 1983). Meningsfylt vern innebærer re-
spektfullt samarbeid med eksisterende grunnei-
ere. Av vernehensyn er selve vekstplassen anony-
misert i artikkelen. Fylkesmannen i Sogn og Fjor-
dane ved Miljøvernavdelingen og personer ved de
offentlige botaniske herbariene er derimot infor-
mert om den eksakte posisjonen til lokaliteten.

Navn

Dactylorhiza - av gresk daktylos - finger og rhiz er rot.
praetermissus - oversedd.

Historie

Formering

Forekomster

Eneste kjente forekomst i Norge er Stadlandet, Selje i Sogn og Fjordane. Forekomsten er ikke endelig bekreftet.

Fakta om Selje

Sogn og Fjordane fylke
236 km2
3160 innb. (1996)
Adm.senter: Selje
Selje, kommune i Sogn og Fjordane, lengst n.v. i fylket. Kommunen omfatter halvøya Stadlandet og landet sør for denne, samt øyene Selja og Barmen i Sildegapet. Stadlandet utgjør et fjellplatå ca. 500 m o.h. med bratte kyster og flere lave eid. Høyest når fjellene helt i sørvest (Saltehorn 775 m o.h.).
Jevn bosetning. Tettsted: Selje (579 innb. 1995). Jordbruk (husdyrhold) og fiske, dels i kombinasjon. Tekstil- og bekledningsindustri, produksjon av plastbåter og fiskeindustri. Rv.620 til Åheim ved Rv.61 til Sunnmøre, Rv.618 til Vågsøy. Ruiner av Selje kloster (benediktinerkloster) på øya Selje i Sildegapet.

Biotoper
Stormarihand vokser fuktige steder og fore- trekker nøytrale eller alkaliske myrer, overrislings- marker , bakdyner , eller gressmarker på kalkgrunn.

Henvisninger

Turner Ettlinger DM 1997 Notes on British and lrish 0rchids
Eget forlag ISBN 0-9530380-0-9

Turner Ettlinger DM. 1998. Illustrations of British and Irish 0rchids
Eget forlag. ISBN 0-9530380-1-7

Wischmann Finn, 1989 Finnes stormarihånd (Dactylorhiza praeter missa) i Norge? Blyttia 47: 175

Wischmann, Finn, 1998 Engmarihånd og smalmarihånd Blyttia 56: 203-204